Avdekker virkelig dagens viten en parallell pandemi av psykisk uhelse?

Innlegg: Ann Kristin Knudsen, psykolog, seniorforsker og fungerende leder ved Senter for sykdomsbyrde, Folkehelseinstituttet (FHI)
Anne Reneflot, ph.d. og avdelingsdirektør ved Psykisk helse og selvmord, FHI

FLERE PSYKOLOGER og forskere har kritisert Kjøs-utvalget for å basere sine konklusjoner og anbefalte tiltak på et selektivt utvalg av studier. De viser til en rekke med systematiske oversikter over studier på psykisk helse med millioner av deltakere fra hele verden med resultater som står i kontrast til rapportens konklusjoner.

URIKTIG BILDE. Problemet med de systematiske oversiktene forfatterne viser til, er at de ikke er egnet til å gi et godt bilde av situasjonen i Norge under pandemien.

For det første består de systematiske oversiktene av et overveldende antall studier gjennomført i Kina eller andre asiatiske land, og primært i de første månedene av pandemien. Kun én nordisk studie fra Danmark er inkludert i oversiktene. De øvrige europeiske studiene er først og fremst gjennomført i Italia, Frankrike, Spania og Storbritannia – land som til nå har blitt hardere rammet av pandemien og hvor smitteverntiltakene har vært langt mer inngripende enn i Norge. Resultater fra disse landene kan derfor ikke uten videre overføres til den norske konteksten.

BEKVEMMELIGHETSUTVALG. For det andre baserer de omtalte oversiktene seg i stor grad på studier som har benyttet såkalte bekvemmelighetsutvalg. Når man skal trekke konklusjoner om forekomsten av et fenomen i en befolkning som er basert på forskning på noen få utvalgte, er det viktig å sikre at disse utvalgte er så representative som mulig for den befolkningen de er trukket ifra.

Ved å basere deltakelse på et bekvemmelighetsutvalg, hvor mulige deltakere rekrutteres fordi de er enkelt tilgjengelige, mister forskeren kontroll på viktige faktorer som kan påvirke hvordan deltakerne svarer i undersøkelsen. Dette setter begrensninger på hvilke konklusjoner som kan trekkes ut fra resultatene.

Under covid-19-pandemien har det vært et ras av spørreundersøkelser som har rekruttert deltakere ved bruk av sosiale medier, uten kontroll på om deltakerne skiller seg systematisk fra dem som velger ikke å delta. Det kan blant annet være at personer som velger å delta på en undersøkelse om psykisk helse som rekrutterer via Facebook er mer opptatt av dette temaet enn de som ikke svarer. De vil derfor kunne gi svar som er systematisk annerledes enn det befolkningen som helhet ville svart.

MANGLER SAMMENLIGNINGER. For det tredje er mer eller mindre samtlige av studiene som er omtalt i oversiktene, basert på én måling på ett tidspunkt, gjerne i de første månedene av pandemien. Mangelen på sammenligninger i den samme befolkningen før pandemien gjør det vanskelig å vurdere om forekomsten av psykiske plager er mindre, større eller den samme som den var før pandemien.

Pågående arbeider med systematiske oversikter over studier som ser på den samme befolkningen over tid, finner kun små til moderate forskjeller i befolkningens psykiske helse før og under pandemien.

En fersk studie fra Storbritannia, som har fulgt det samme utvalget både før og gjennom flere målinger i løpet av pandemien, finner at kun et mindretall av deltakerne – 4.1 prosent – rapporterte vedvarende psykiske plager gjennom de første ti månedene av pandemien, og at for mange gikk plagene over etter den første sjokkartede fasen i pandemien.

STABIL FOREKOMST? Dette gir håp for befolkningens evne til å tilpasse seg kriser, og at de psykiske plagene mange opplever i kortere eller lengre perioder av pandemien, muligens vil reduseres når livet vender tilbake til normalen.

Endelig er det viktig å få frem at en økning i psykiske plager over en kortere periode ikke er det samme som å tilfredsstille diagnostiske kriterier for en psykisk lidelse som trenger oppfølging og hjelp. Det har vært lite forskning på utviklingen i forekomst av psykiske lidelser før og under pandemien, men vår egen studie som er basert på norske data, kan tyde på at forekomsten av psykiske lidelser i den generelle voksne befolkningen var stabil fra januar til september 2020.

AV BEGRENSET VERDI. Kjøs-utvalgets edruelige fremstilling av de konsekvensene pandemien har hatt for den psykiske helsen til de fleste, kan kanskje oppleves som en bagatellisering dersom det eksisterer en oppfatning om «sterke forverringer i den generelle befolkningens mentale helse». Vi mener imidlertid at studier som i hovedsak er utført i Asia tidlig i pandemien, med bekvemmelighetsutvalg og uten gode sammenligningsgrupper, kun har begrenset overføringsverdi til den norske konteksten.

Psykisk helse må få en plass i helseberedskap og krisehåndtering. Jevnlige målinger av befolkningens psykiske helse før, under og etter større samfunnskriser, bør være en del av denne beredskapen. Da er det viktig at slike målinger gjennomføres på en måte som gjør at vi kan ha tillit til at de gir et representativt bilde av eventuelle endringer i befolkningens psykiske helse, og at de gir oss mulighet til å identifisere særlig utsatte grupper.

SYKELIGGJØRING? Pandemien har vist store mangler ved det eksisterende datagrunnlaget på psykisk helse. I dag er det imidlertid lite som tyder på at vi har fått en pandemi av psykiske lidelser i den norske voksne befolkningen som krever øyeblikkelige ekstraordinære tiltak. Men som kronikkforfatterne fremhever, blir det viktig å fortsette å følge med på mulige langtidskonsekvenser av pandemien på befolkningens psykiske helse.

Mens vi venter på disse dataene, bør vi sørge for å ha fokus på dem som – slik forskningen har vist – trenger det aller mest: de sårbare gruppene som har lidd de største belastningene i denne ekstraordinære situasjonen. Ved å sykeliggjøre en hel befolkning, står vi i fare for å tape disse gruppene av syne.

Ingen oppgitte interessekonflikter