Vi trenger en målrettet tannhelsetjeneste

Kronikk: Egil Lind, tannlege ved Implantatklinikken Kristiansand

I RUNDSKRIV FRA Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) fra 2009, og de ti påfølgende årene, heter det:

«Lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. 19 skal bidra til å gi økonomisk trygghet for hele befolkningen. (…) Utgangspunktet er at den voksne del av befolkningen selv skal betale for behandling hos tannlege og tannpleier. Hensikten med folketrygdlovens regler om tannbehandling er å gi hel eller delvis stønad til grupper i befolkningen med særlige tannbehandlingsbehov. Trygderefusjon er begrenset til undersøkelse og behandling av sykdommer og skade».

EN HÅNDSREKNING. Sitatet fra loven uttrykker klart at hensikten er å gi en håndsrekning til de voksne pasientgruppene som i årenes løp har falt utenfor alle andre tannhelsemessige sikkerhetsnett. I forskriftene til loven oppramses 15 punkter som utløser trygderefusjoner etter bestemte vilkår utformet i forskriftene og i rundskriv. I punkt 14 står: «Sterkt nedsatt evne til egenomsorg hos personer som har varig sykdom eller varig nedsatt funksjonsevne».

Gruppen ble etablert som en «sekkepost» for den gruppen pasienter som hadde utvikle tannhelseproblemer som et resultat av bakenforliggende sykdom. 

• Trygdetilskuddet til denne pasientgruppen ble redusert fra 208 millioner kroner i 2017 til 50 millioner kroner i 2019, en reduksjon på NOK 158 millioner. Andelen av trygdeutbetalinger til gruppen falt fra ti prosent og 2,3 prosent.
• Særfradragsordningen, fradrag for utgifter til sykdomsbehandling, ble fjernet i 2012. Den hadde til da vært til hjelp for mange tannlegepasienter med store utgifter. Endringen ble forsøkt kompensert med å tilføre trygdeutbetalinger ved punkt 14 med 20 millioner kroner. Samtidig ble retten til refusjon for behandling av pasienter med odontofobi fjernet ved å flytte penger, 30 millioner, fra trygdeutbetaling til ekstra tilskudd til Den offentlige Tannhelsetjenesten – og utbetalt over statsbudsjettet for behandling av pasienter med odontofobi. Trygderefusjon til denne gruppen pasienter ble altså redusert med netto 108 millioner kroner i de to årene fra 2017 til 2019.

GIR OPP TANNLEGEN. De som har jobbet med denne pasientgruppen, ser tydelig at endringene har påvirket etterspørselen og behandlingen. De dårligste pasientene har sluttet å bestille time. Dette er et klart angrep på de pasientene som har svakest tannhelse i Norge. Det var aldri Stortingets hensikt. Den norske tannlegeforeningen har ikke deltatt tilstrekkelig i denne prosessen.

Det offentliges finansielle engasjement i tannhelsen til den voksne befolkningen oppsto ved at Folketrygdloven inkluderte lovpålegg om økonomiske ytelser til tannhelsebehandling etter et regelverk som myndighetene senere utviklet ved hjelp av forskrifter og rundskriv. De største endringene i det offentlige engasjementet kom ved innføringen av Folketrygdloven i 1997. Grovt sett var tilskuddene ment rettet mot pasienter som har en svekket tannhelse på grunn av «sykdom eller skade».

Det har i denne tiden ikke vært vist noe initiativ fra myndighetene om å skaffe seg nødvendig kunnskap om tannhelsen til den befolkningsgruppen trygderefusjonene var ment for. Myndighetenes har i hele perioden frem til i dag drøvtygget internt tallmateriale levert vekselsvis fra SSB og Trygdeetaten og nå Helfo. Analyser av kost-nytte av endringer har vært fraværende.

«OSTEHØVEL-PRINSIPPET». I 2020 ble det utbetalt cirka 2,4 milliarder norske kroner til trygdesubsidiert tannbehandling av voksne i Norge. Målgruppen omfatter cirka fire millioner mennesker. Tilskuddene ble gitt etter stykkpris og takster besluttet av Stortinget.

Den offentlige tannhelsetjenesten leverte tjenester for fire milliarder kroner for behandling og administrasjon av sine 1,4 millioner pasienter, hvorav en stor andel ikke hadde noen form for tannsykdom. Økonomisk sett er tannhelsemarkedet lite i forhold til andre helsenæringer, anslagsvis bare cirka 20 milliarder kroner – hvorav det offentlige bidrar totalt med cirka 6,5.

INN MED KUNNSKAPEN! I «NOU-2018 Det viktigste først – prinsipper for prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og for offentlig finansierte tannhelse» beskrives bruk av trygderefusjon til tannhelse slik: «Trygderefusjonen ser ut til å distribueres til de pasientgruppene som mest sannsynlig ville være i stand til å betale hele tannlegeregningen selv. Utbetalingene ser ut til å skje etter «ostehøvelprinsippet», litt til alle».

I Blankholm-utvalgets innstilling 8 heter det: «Blant annet peker fylkestannlegens arbeidsutvalg på at det mangler kunnskap om den friske, voksne befolkningens tannhelse. (…) Utvalget mener at en forutsetning for å kunne ta i bruk det foreslåtte nyttekriteriet, er at man legger til rette for å få mer kunnskap om effekter av tiltak.»

EN NY START? Det er ikke påvist at dagens refusjonssystem har noen form for nytteverdi for å oppnå bedre tannhelse blant voksne pasienter med størst behov. Sannsynligvis hadde det vært mest hensiktsmessig å fjerne hele ordningen slik den er i dag og begynne på nytt.

For å få best nytte av de årlige budsjetterte trygdemidlene til pasientgruppen voksne som har svakest tannhelse, burde myndighetene snarest engasjere den ekspertise og kompetanse som finnes i fagmiljøet til først å kartlegge tannhelsen i denne gruppen. Det er også behov for et overvåkingsorgan for å monitorere endringen i tannhelsen etter objektive variabler, og samtidig vurdere om ressursbruken er hensiktsmessig og har den ønskede virkningen.

Tallmagi fra Helseøkonomiforvaltningen (Helfo) og Statistisk sentralbyrå (SSB) er ikke tilstrekkelig, uansett hvor elegant tallene presenteres.

Ingen oppgitte interessekonflikter