Hjelpen utenfor hjelpeapparatet

KOMMUNEHELSE-KOMMENTAREN: Werner Christie, lege og frittstående konsulent i selskapet World Health Connections

MYNDIGHETENES VELFERDSMÅL er nå livskvalitet, velvære og sosial bærekraft. Helsetjenesten bistår der borgerne ikke mestrer å bygge gode liv ut ifra egne forutsetninger, men den har begrenset kapasitet, kompetanse og relevans med tanke på å nå disse målene – og daglige utfordringer mennesker kan møte.

Vi er avhengige av å kunne hjelpe oss selv, gjerne i samarbeid med andre. Dette krever innsikt, motivasjon og mestring.

Pasientforløp er en innarbeidet strategi for helhet og sammenheng i behandling. Men en person er mer enn en pasient, og da er eget livsfaseforløp et mer nærliggende perspektiv. Dagliglivet skaper overganger mellom ulike kontekster og roller man skal fylle. Dette byr på utfordringer for mange. Livsløpets utvikling krever tilpassing og mestring av stadig nye sammenhenger og krav, og kan lett føre til utfordringer og utenforskap.

STRATEGISK SAMHJELP. «Et sterkt velferdssamfunn kan bare skapes sammen med innbyggerne», ifølge Norsk offentlig utredning (NOU) 2011:11 «Innovasjon i omsorg». Her heter det at velferdssamfunnet «må bygges på medborgerskap og tillit til at folk vil ta ansvar og delta aktivt i fellesskapet, ikke bare gjennom offentlige ordninger, men ved å stille opp og utgjøre en forskjell i det daglige. Slikt ansvar gir seg uttrykk både i organisert deltakelse i frivillige organisasjoner, samvirketiltak og i mer uformell innsats i lokalsamfunn, familie og nettverk».

Frivillig sektor tilbyr møteplasser som gir motivasjon og mestring, inkludering og deltakelse i felleskap og aktiviteter. Selvorganiserte samtalegrupper om livserfaringer og utfordringer, som for eksempel anonyme alkoholikere, er samskaping der man både får og tilbyr hjelp til andre. Selvhjelpsforskeren Nora Gotaas omtaler dette som «et velferdsgode folk gir hverandre», altså like mye «samhjelp».

SUPPLEMENT. Selvhjelp kan ikke erstatte offentlige tjenester, men støtte og supplere dem. Den bygger på erkjennelsen om at alle mennesker har ressurser, erfaringer og evner som kan gi motivasjon, mestringsevne og velbefinnende i egne liv. Men det kan kreve tilrettelegging og læring for å kunne høste av de mulighetene selvhjelp gir. Selvhjelp kan da bidra til å fylle mellomrom offentlige tjenester nødvendigvis må etterlate, og være et viktig element i forvern og ettervern ved profesjonell behandling.

Innsikt, motivasjon og læring om mestring av helseutfordringer blir dermed et fundament for at faglige behandlingstilbud skal lykkes og bli bærekraftige i hverdagslivet.

STYRING OG UTVIKLING. Velferdsutvikling bygger stadig mer på indirekte statlig styring gjennom partnerskap for desentralisert deltakelse og medskaping, såkalt «New Public Governance», eller «The New Synthesis».

Lokalt ansvar, tjenesteinnovasjon, samskaping og brukermedvirkning er stikkord. Spissformulert kan statens styringsmandat til kommuner nå sies slik: «Gjør som vi sier, vær selvstendige – og innovative!»

NETTVERK. For å lykkes, legges det til rette for nye partnerskap og nettversbaserte erfarings, kunnskaps og kompetansesentre, eksempelvis regionale fagsentre, innovasjonsnettverk og kompetanseklynger.

Selvhjelpsarbeidet drives ved desentraliserte nettverk i sivilsamfunnet. I frivillig sektor stimuleres og koordineres dette blant annet av den offentlige finansierte stiftelsen Selvhjelp Norge gjennom samarbeidsknutepunkter, også kalt LINK. Samfunnsoppdraget er å fremme forståelse og tiltak for å etablere lokale selvbærende selvhjelpstiltak av ulike typer for alle med behov for å oppnå økt motivasjon, mestring, mening, inkludering og livskvalitet i hverdagen.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren er tidligere helseminister for Ap. Han driver konsulentselskapet World Health Connections og er gjesteforeleser ved BI, NTNU og INN om helseledelse og helsereformer. Han er også styremedlem i Selvhjelp Norge, Folkehelseforeningen og CRUX tiltakene på Hamar.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 07-utgaven