En liten hyllest til renholderne

Kronikk: Ole Frithjof Norheim, professor i medisinsk etikk ved Bergen senter for etikk og prioritering (BCEPS), Universitetet i Bergen (UiB) og leder av Bioteknologirådet

HVEM ER DET som får hjulene til å gå rundt i helsetjenesten? Helsetjenesten er en stor organisasjon, og må alle bidra for å få det hele til å fungere: Direktørene på toppen, legene som redder liv, ambulansepersonell som henter og bringer, radiografene som tar bilder, fysioterapeutene som trener opp folk, sykepleierne som holder orden på alt, pleiemedhjelperne som sliter og trøster og – ikke minst – renholderne som passer på at alt blir like skinnende rent hver morgen.

PRESTISJE. I en nå klassisk studie undersøkte Dag Album i 1991 hvilke sykdommer og spesialiteter som har høyest prestisje blant helsearbeidere i Norge. Sykdommene hjerteinfarkt, leukemi og hjernesvulst ble rangert høyest, mens fibromyalgi (en ganske vanlig diagnose på nittitallet), levercirrhose og depressiv nevrose kom lavest. Blant spesialitetene var nevrokirurgi, kardiologi og thoraxkirurgi rangert høyest, mens geriatri, dermatologi og psykiatri hadde lavest prestisje.

Studiene har blitt gjentatt flere ganger, og de viser et overraskende stabilt mønster. Dette er det sosiologen Album kaller «tatt for-gittheter». Vi rangerer hverandre sosialt, både formelt og uformelt, og disse hierarkiene påvirker antakelig alt fra lønn og sosial anseelse til fordeling av ressurser.

DE USYNLIGE MEDARBEIDERNE. Renholderne var ikke engang nevnt i denne studien. Så vidt jeg vet, finnes ikke tilsvarende analyser som rangerer prestisjen til alle yrkesgruppene som jobber i helsetjenesten. Hvis jeg velger et lite utvalg på fire grupper, vil jeg gjette at rekkefølgen ser omtrent slik ut: leger, sykepleiere, ambulansepersonell og renholdere.

Alle må bidra og møte på jobb for at hjulene skal gå rundt, men noen oppfattes som viktigere enn andre. Jeg vil løfte frem den siste gruppen, de usynlige renholderne, som vasker gulv og toaletter, fjerner kanyler og katetre, tømmer søppelbøtter og tørker vekk blod og andre kroppsvæsker. De er også nødvendige for at helsetjenesten skal fungere. Men blir de sett, blir de hørt? Jeg bare spør.

UTSATT PERSONELL. De siste ukene har diskusjonen om hvem som burde få koronavaksinen først, rast i alle medier. Slik situasjonen utviklet seg, synes jeg det var riktig at utsatt helsepersonell også ble gitt høy prioritet. Viktige argumenter fra både Legeforeningen og Norsk sykepleierforening var at deres medlemmer var nødt til å gå på jobb under pandemien – og at de var utsatt for et høyere smittetrykk enn resten av befolkningen.

Jeg er enig i at risikoen for å bli smittet, er ett av flere relevant argumenter. Men jeg har også merket meg at renholdsarbeiderne og deres situasjon ikke ble særlig mye nevnt i debatten. De har ikke like sterke fagforeninger og kanskje blir de ikke hørt like lett?

SMITTE I HELSETJENESTEN. En studie som nylig ble publisert i Tidsskrift for den norske legeforening av Mari Molvik og medarbeidere, undersøkte testaktivitet og insidens (nye tilfeller) av SARS-CoV-2 fra andre uken av mars og ut året 2020 hos utvalgte yrker i helsetjenesten. Studien benyttet fire datakilder: Folkeregisteret, Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret, Meldingssystemet for smittsomme sykdommer og Nasjonal mikrobiologisk laboratoriedatabase.

Jeg vil trekke frem to funn fra denne studien; hvilke grupper som ble testet oftest og hvem som hadde høyest forekomst av smitte. Av de fire yrkesgruppene jeg listet opp – leger, sykepleiere, ambulansepersonell og renholdere – ble de to første gruppene testet mye oftere enn de to siste. Renholderne aller minst.

SKJULT SMITTE? Når det gjelder forekomst av smitte, var den høyest hos ambulansepersonell, deretter hos renholderne, så sykepleierne og til sist legene. Renholderne, som ble testet minst, hadde høyest andel av positive tester. Ifølge forfatterne kan det tyde på høyere skjult smitte i denne gruppen.

Studien kunne ikke si noe om hvor folk var blitt smittet, og forskjellene i testhyppighet og insidens var ikke dramatiske. Her er nok ikke siste ord sagt. Viktige faktorer i tillegg til yrkesgruppe er alder, utdannelse, fødested, reisevirksomhet og annet.

VIKTIG LÆRDOM. Jeg tenker jeg har lært to ting av denne lille historien: Det er viktig at vi får kunnskap om hvilke grupper som er utsatt for størst risiko. Det er helt nødvendig at slik kunnskap informerer den offentlige debatten, de etiske analysene – her har også jeg forsømt meg – og de beslutningene som tas. Ros til Mari Molvik og medarbeidere.

Det er ikke alltid de vi tenker på først, eller de som roper høyest, som trenger det mest. Kanskje er det heller den sosiale rangeringen som gjennom formelle og uformelle kanaler påvirker hvem som blir hørt og hvem som blir prioritert.

Under pandemien og diskusjonene vi har hatt, har jeg ofte tenkt på hva salige Per Fugelli ville ha sagt. Jeg tipper han ville ha rettet litt på sløyfen sin og løftet frem renholderne fra dag én.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 06-utgaven