Ren helsepopulisme å støtte fristbruddordningen

DAGENS MEDISINS artikler om fristbrudd innen psykisk helsevern må gi en fornyet debatt om virkemidlene for hvordan den offentlige helsetjenesten styres – og om markedslogikkens plass innen rammen av en tjeneste som skal prioritere dem som trenger det mest.

Her er litt av bakgrunnen:

Fristbruddordningen kom på plass i 2004. Tre år tidligere hadde vi fått helseforetaksreformen.

STATEN hadde overtatt eierskapet til sykehusene fra fylkeskommunene. Dette førte til at de ulike fylkestingene ikke lenger kunne redde økonomien til sine lokale sykehus med ekstrabevilgninger når det var krise.

Ett av mantraene for 20 år siden var at helsetjenesten måtte styres gjennom fastsatte økonomiske rammer fra regjeringen og Stortinget.

FRISTBRUDDORDNINGEN dukket opp i en tid hvor kravene om økt effektivitet, markedstenking, konkurranse og stordrivsfordeler sto høyt på den politiske dagsordenen. Parallelt vokste det frem krav om sterkere rettigheter for pasientene.

Dette dualistiske tankegodset la grunnlaget for fristbruddordningen, som i korthet fungerer slik:

DERSOM sykehuset – representanten for den offentlige helsetjenesten – ikke klarer å gi pasienten hjelp innen en angitt tid, blir private leverandører en «sikkerhetsventil» ved at man får ansvaret for behandlingen av pasienten.

Dette skulle skape en vinn vinn-situasjon, var strategenes visjon på starten av 2000-tallet:

Dette er bra for pasienten fordi hun eller han får helsehjelp. Samtidig får sykehuset en smekk på fingeren fordi man sitter igjen med regningen for behandlingen.

SYKEHUSENE vil derfor innrette seg etter fristbruddordningens «logikk»: Med gjentatte regninger fra private behandlere organiserer man driften på en annen måte, er ideen – slik at dette unngås.

Samtidig kan politikerne stolt proklamere at pasientene har fått nye rettigheter – fra nettopp dem. Smart alt sammen. 

MARKEDSTENKING innen rammen av et offentlig helsesystem er imidlertid enklere på papiret enn i praksis. Små sykehus er sårbare når nøkkelpersoner slutter, eller når midler må brukes på aktører utenfor sin egen organisasjon.

Situasjonen innen psykisk helsevern ved Finnmarkssykehuset illustrerer problemstillingen godt: 

74 MILLIONER i løpet av ni år er brukt på private behandlere. Ikke bare har store summer for et lite helseforetak forsvunnet ut til private – evnen til å bygge opp egen kompetanse på fagfeltet har blitt svekket over tid.

Det som kan være en god og fleksibel ordning i store byer, kan gi helt andre utslag i områder med færre fagfolk i sårbare fagmiljøer.

NEW PUBLIC MANAGEMENT (NPM) i helsesektoren har blitt heftig debattert i både Sverige og Danmark de siste årene.

I Norge har de store politiske partiene ikke vært villige til å ta debatten, og har hevdet at vår hjemlige helsetjeneste ikke styres på denne måten. Dette er en sannhet med betydelige modifikasjoner.

FRISTBRUDDORDNINGENS utslag i Finnmark har ikke Bent Høie (H) eller politisk ledelse i departementet ønsket å debattere.  Dette vitner hans tidligere svar i Stortinget om.

Frasene gjentas av statssekretær Anne Grethe Erlandsen som kommentar til Dagens Medisins artikler. HOD: – En sentral pasientrettighet - Nyheter, Politikk og økonomi - Dagens Medisin.

DETTE er dessverre å lukke øynene for svært uheldige vridningseffekter av forsøket på å kombinere markedstenking så å si «inne» i den offentlige helsetjenesten.

Det er lett å være enig med Bent Høie at det offentlige sliter med for lange ventetider og fristbrudd. Og det er lett for politikerne å vise handlekraft ved å åpne for bruk av private.

PROBLEMET er at løsningen i sum for blir enkel: Vi vet ikke om ressursene vi flytter fra det offentlige til det private blir brukt på en god måte, verken for pasientene eller samfunnet.

Man kan alltids finne en Ola eller Kari som har fått hjelp «takket være» fristbruddordningen. Det underbygger imidlertid ikke at ordningen er god.

PANDEMIEN har vist at private helseaktører kan bidra med mye for å løse verdens helseutfordringer. Dyktige fagpersoner i private virksomheter gir mange og viktige bidrag til folkehelsen.  

Hybridvarianter med privatisering innenfor de offentlige sykehus påfører imidlertid organisasjonene som rammes, så store bivirkninger at medisinen ikke lenger bør skrives ut.

Å STØTTE fristbruddordningen slik den nå mange steder praktiseres, er ren og skjær helsepopulisme.