Å marsjere etter ulike rytmer

JOBB-KOMMENTAREN: Bjørn Erik Mørk, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI

MANGE TILTAK har blitt iverksatt lokalt, regionalt og nasjonalt for å løse sentrale utfordringer på dette området. Ulik organisering og finansiering, ulike prioriteringer – og forskjellige logikker i ulike deler av sektoren – bidrar til kompleksitet, og det finnes ikke enkle løsninger.

I tillegg har ulike yrkesgrupper ulik forståelse av hva som er viktig for pasientene, noe som kan gi utfordringer for oppgaveintegrering og kunnskapssamarbeid.

Disse utfordringene er godt kjent fra både praksisfeltet og forskning.

KOORDINERING. Det har vært forsket mye på koordinering, innenfor både organisasjons- og helsetjenesteforskningen. Okhuysen og Bechky (2009) beskriver i sin gjennomgang av forskningsfronten på temaet koordinering at koordineringsmekanismer tilknyttet for eksempel rutiner, møter og tidsplaner, er viktig for forhold som ansvarlighet, forutsigbarhet og felles forståelse. Carlile (2004)  fant at kunnskapsgrenser mellom ulike grupper kan gjøre samarbeid og koordinering krevende, mens Truelove og Kellogg (2015) viser betydningen av makt, prioriteringer og profesjonsgrenser.

Men hvilken betydning kan det ha at ulike yrkesgrupper marsjerer etter ulike rytmer, altså at de tidsmessig orienterer seg ulikt til koordinering og samarbeid? Dette spørsmålet har Oborn og Barrett (2021) forsket på.

Oborn og Barrett fulgte over en 18 måneders periode tverrfaglige cancer-team bestående av kirurger, patologer, onkologer og radiologer ved to engelske universitetssykehus. Forskerne deltok på mange tverrfaglige teammøter, skygget enkelte deltakere, observerte i operasjonsstuer og laber, hadde uformelle feltsamtaler, foretok intervjuer og dokumentanalyser for å få et rikt datamateriale.

ULIK RYTME. Fokuset var på hvordan koordinering på tvers av yrkesgruppene foregikk. I løpet av analysene ble det klart hvor viktig ulikheten av tidsmessig orientering var for koordinering og strukturering av praksis.

Alle yrkesgruppene var opptatt av pasienten, og å løse sine oppgaver best mulig. Samtidig hadde hver yrkesgruppe sin unike tidsmessige orientering som i stor grad påvirket hvordan de løste sine oppgaver. Mens noen primært fokuserte på nåtid, var andre i stor grad opptatt av hva som hadde skjedd tidligere, eller hva som skulle skje i fremtiden. Disse forskjellene kom til uttrykk på ulike måter.

I de tverrfaglige teammøtene deltok kirurgene og onkologene for å diskutere mulige behandlingsalternativer og koordinere behandlingen. Mens onkologene ønsket lengre diskusjoner om protokoller for forskning og fremtidige alternativer, var kirurgene mer utålmodige i diskusjonene da de ønsket å handle.

ANSPENT SAMSPILL. Denne forskjellen i tidsmessig orientering påvirket både rytmen og flyten i prosessene. Dette førte til at situasjonen i en del tilfeller ble anspent, ifølge Oborn og Barrett.

Kirurgenes fokus dreide seg om hvordan de skulle gå frem i den nåværende situasjonen, mens onkologene i større grad var opptatt av hva de skulle gjøre nå for å oppnå noe i fremtiden. Patologenes praksiser var knyttet til detaljerte lab-analyser for å stille presise diagnoser om noe som hadde skjedd i fortiden. Radiologene måtte være fleksible for å tilpasse bruken av ny teknologi ut ifra det som det der og da var behov for (Oborn og Barrett 2021:18).

Tidvis var det krevende å samarbeide tett fordi noen yrkesgruppers tidsorientering var vesentlig raskere eller tregere enn de andres. Dette førte til forhandlinger. Mens noen yrkesgrupper opplevde det som krevende med plutselige endringer, var dette normalt for andre.

POSITIVE KONSEKVENSER. At de ulike yrkesgruppene hadde ulik rytme, var ikke kun negativt. Det bidro også til refleksjon, kreativitet og viktig læring. Gjennom å følge mer bevisst med på rytmen og signalene fra de andre gruppene, ble de i bedre stand til å samarbeide og koordinere arbeidet. Tre forhold var viktig:

• Sidestilling av ulike tidsmessige orienteringer i særskilte situasjoner. De tverrfaglige møtene bidro til å videreutvikle relasjonene og kommunikasjonen med de andre yrkesgrupper. Dette førte blant annet til endring av møtepraksiser.
• Tidsarbeid. Gjennom å samarbeide, lærte de seg å trekke på andres yrkesgruppers tidsmessige orientering mot fortid, nåtid eller fremtid for å gjøre nye koblinger, og finne felles gode løsninger på kort og lengre sikt.
• Gjensidig tilpassing var knyttet til å imøtekomme nye arbeidsformer – og behov for tverrfaglig samarbeid. Utvikling av nye koordineringsenheter, eller å bruke eksisterende enheter på nye måter, var eksempler på tiltak som fungerte godt. Dette bidro til å redusere relasjonsutfordringer og ga bedre koordinering.

IMPLIKASJONER. For å lykkes med pasientens helsetjeneste, er det viktig at arbeidsdelingen, koordineringen og samhandlingen mellom de ulike yrkesgruppene innad i organisasjonene, og på tvers av kommuniser og sykehus, fungerer.

Ulike yrkesgrupper ser ulikt på tid og på forholdet mellom deler og helhet. Dette gjelder også for ulike deler av helsesektoren, og det har viktige implikasjoner for praksis. Derfor er det viktig å ta hensyn til dette når en skal samarbeide lokalt, men også være oppmerksom på forhold som digitale samhandlingsløsninger, organisering, behov for nye bygg og finansiering.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 05-utgaven