Forskning i kommunene gir bedre helse og velferd

Kronikk: Sveinung Hole, leder i HelseOmsorg21-rådet

KOMMUNENE ER sentrale i folkehelsearbeidet. Forskning i, med og for kommunene, må til for å få helse- og velferdstjenester som virker og som befolkningen trenger. Fortsatt er det for stor variasjon og viktige mangler.

Kommunene skal legge til rette for god helse i befolkningen. Det skal skje gjennom tiltak i for eksempel barnehage, skole, sykehjem og omsorgsinstitusjoner, og gjennom kultur, friluftsliv, idrett og miljø.

Kommunene skal også stille diagnose, behandle og følge opp syke og skadde i primærhelsetjenesten. Dette inkluderer medisinsk behandling og legevakt hele døgnet for å sørge for øyeblikkelig hjelp.

KUNNSKAPSBEHOV. Covid-19-pandemien har med all tydelighet vist at vi trenger kunnskap om både nasjonale og lokale forhold for å håndtere pandemien. Selv om behovet for oppdatert kunnskap i den kommunale helsetjenesten ikke var like synlig før pandemien, var den ikke mindre viktig. Uten forskningsbasert kunnskap kan vi ikke yte den beste helsehjelpen eller vite hvilke tiltak som vil gi best bruk av ressursene.

Kommunene trenger løpende ny kunnskap for å møte økte behov i helse- og velferdstjenestene. Den demografiske utviklingen gir færre arbeidsaktive per innbygger med behov for tilrettelegging og helsehjelp. Dette er utfordringer som kommunene i dag rett og slett ikke kan bære uten at vi jobber på andre måter.

Vi trenger forskning og innovasjon som setter kommunene i stand til å oppdage og utnytte nye muligheter, og kontinuerlig utvikle og ta i bruk mer bærekraftige helse- og velferdstjenester. Behovet for endring er åpenbart og prekært. Hvorfor gjøres det da så lite?

KOORDINERINGSBEHOV. Spesialisthelsetjenesten har veletablerte strukturer for forskning og en lovpålagt oppgave om å forske. Noe tilsvarende finnes dessverre ikke for forskning i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det uavhengige, regjeringsoppnevnte HelseOmsorg21-rådet foreslo i 2019 en struktur på organisering av forskning i kommunesektoren som speiler spesialisthelsetjenestens organisering – men med utgangspunkt i kommunale forutsetninger.

Konkret foreslo vi fire regionale samarbeidsorganer som koordinerer kommuneklynger i tett og forpliktende samarbeid med universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren, og et nasjonalt organ – Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF).

KSF-forslaget har fått bred politisk støtte. Helseminister Bent Høie svarte nylig HelseOmsorg21-rådet at den foreslåtte strukturen er god og bør etableres, og ønsker at kommunene selv skal ta eierskap og ansvar for etablering og finansiering. Tilsvarende svar fikk Rådet av Kunnskapsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

KREATIVITET. Kommunenes strategiske forskningsorgan skal hjelpe kommunene til innsats som styrker kunnskapsgrunnlaget for det brede helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeidet, som tidlige tiltak for å ivareta barn og unges psykiske helse og livskvalitet, og tiltak for å minske stor ulikhet i helse. Det er behov for mer kunnskap om hva som er god behandling, pleie og omsorg for innbyggere med sammensatte og kroniske sykdommer, særlig demenssykdommer.

Det krever topp kompetanse og kreativ nytenking for å omsette særskilte behov i kommunene til befolkningsvennlige og effektive tjenester på en kunnskapsbasert måte. Vi trenger forskning av høy kvalitet for å vite hva som virker. Solide forskningsbaserte erfaringer i én kommune må spres til de andre. Alle kommuner i landet bør prioritere helseforskning og ha dedikerte personer.

NØDVENDIG UTVIKLING. Det gjøres mye bra i en lang rekke kommuner, men vi ønsker at enda flere kommuner blir flinkere til å identifisere kunnskapshull, etterspørre forskning og aktivt bidrar i utviklingen av mer kunnskap. Minst like viktig er det at kommuner samarbeider for å hindre fragmentering av innsatsen.

85 kommuner på Vestlandet samarbeider nå med Folkehelseinstituttet (FHI) om kunnskapsoppsummeringer som vil gi et kunnskapsløft og styrke bestillerkompetansen i så vel store som små kommuner. Disse kommunene utgjør den første av fire, regionale samarbeidsorganer. Det haster med å få på plass de tre andre. KS er en pådriver og støtter både det regionale arbeidet og bidrar til nasjonal samordning.

Utviklingen vi nå ser, er positiv, men også helt nødvendig. Uten mer helseforskning i kommunene får vi både dårlige og dyrere helsetjenester. Med gode strukturer som bidrar til forsknings- og innovasjonsarbeid, kan kommunene i større grad enn i dag bidra til bærekraften i den samlede helsetjenesten. Det er et gode for deg og meg.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter. Han representerer HelseOmsorg21-rådet og leder arbeidet med den nasjonale forsknings- og innovasjonsstrategien, HelseOmsorg21.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 03-utgaven