Nå rakner det

LEGELIV-KOMMENTAREN: Gisle Roksund, fastlege og spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin, Skien

«FASTLEGEORDNINGEN KAN bryte sammen i løpet av de neste fem årene», advarte Tom Willy Christiansen under et seminar om fastlegeordningen i Tromsø 31. august 2016. Han var prosjektleder i Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) da fastlegeordningen ble iverksatt i 2001, og mente at statlige myndigheter ikke hadde fulgt opp løftene om at det skulle være samsvar mellom oppgaver og antall fastleger.

Nå tror jeg hans dystre spådom er i ferd med å bli virkelighet.

OPPRØR. Etter evalueringskonferansen i august i 2016 er det holdt et utall møter og konferanser, og skrevet en rekke artikler og innlegg i ulike tidsskrift og medier.

Vi har hatt Trønderopprør og aksjonsgrupper. Legeforeningen og de allmennmedisinske foreningene har dokumentert og argumentert. Det er skrevet utredninger og handlingsplaner. Helseministeren har lovet og lovet – og kommet med noen penger. Det er etablert muligheter for utdanningsstillinger og gjennomført noen forsøk på rekrutteringstiltak.

ANSVAR. Det siste året har vi alle brukt tid og ressurser på viruspandemien. Både myndigheter og foreninger har selvfølgelig satset på å redusere skadeomfanget av denne globale katastrofen. Og fastlegene har igjen strukket seg og tatt ansvar. Vi har holdt kontorene åpne, omstilt oss til andre måter å arbeide på og deltatt i arbeid på nyetablerte luftsveisklinikker. Sammen med andre i primærhelsetjenesten – og selvfølgelig andre deler av helsetjenesten – er jeg sikker på at dette har vært avgjørende for at vi tross alt er kommet rimelig bra ut av pandemien så langt, hvor folk flest har fått nødvendige helsetjenester der de bor.

Det har i noen måneder vært ganske stille om fastlegeordningen og fastlegenes arbeidssituasjon. Det er sannsynligvis fordi mange vært opptatt nettopp av pandemien, og stått på i den nasjonale dugnaden.

SAMMENBRUDD. Men nå er situasjonen i fastlegekorpset dramatisk. I Skien hvor jeg arbeider, er det nå tre fastlegehjemler det ikke er aktuelle søkere til, en av dem har vært ledig i over et år. Det betyr at det er over 2000 innbyggere i byen som ikke har tilgang til fastlege. I skrivende stund har kun to leger ledige plasser på sin liste i kommunen, til sammen 181 ledige pasientplasser. Vikariater får man heller ikke søkere til.

Dette er ikke mindre enn en katastrofe for pasientene det gjelder.

Situasjonen i Skien er ikke noen sjeldenhet. Store deler av landet, inkludert en rekke byer, opplever nå det samme: Det er praktisk talt ingen søkere til fastlegehjemler. Det er svart hav.

Det finnes noen unntak hvor kommuner har punget ut med kraftige stimuleringsmidler, det vil si kronasje og tilrettelegging med tanke på utdanningsstillinger og ulike avlønningsformer.

VARSLET KRISE. Erfarne kolleger slutter fordi de ikke orker mer. Mange er på randen av sykmelding. En rekke kolleger nærmer seg pensjonsalderen. Nå er hele ordningen i ferd med å bryte sammen.

Dette er en varslet krise. Det er fortvilende. Ikke for fastlegene primært, legene klarer seg ved å finne andre jobber som lar seg kombinere med fritid og familieliv.

Dette er fortvilende for pasientene fordi en fast lege som kjenner pasientene over tid, og som kan diagnostisere, utrede og behandle, samt bistå i å koordinere og manøvrere i villniset av ulike nødvendige og unødvendige helsetjenester, er av uvurderlig verdi spesielt for kronisk syke. Tonnevis av dokumentasjon viser at en helsetjeneste basert på en fritt valgt allmennlege som samarbeider med spesialiserte tjenester, samlet bidrar til en billigere, bedre og mer rettferdig helsetjeneste. Slik sett er en robust fastlegeordning bra både for pasientene og for de offentlige budsjettene.

KJERNEVERDIENE. Som ved en skjebnens ironi er det i siste nummer av Scandinavian Journal of Primary Health Care, skrevet en editorial «Our core values will endure»; våre kjerneverdier vil bestå. Artikkelen er skrevet av nordiske allmennmedisinske ledere, og beskriver på en utmerket måte kjerneverdiene ved nordisk allmennmedisin, hvor lege-pasientforholdet over tid og prioritering av dem som har størst behov, står sentralt. Norske allmennleger har i mange år stått i front i denne tenkningen og dette arbeidet.

Skal nå virkelig denne hjørnesteinen i norsk helsetjeneste bryte sammen? Det ser slik ut. De offentlige myndighetene lar det skje. Jeg tør knapt tenke på konsekvensene.

FLERE LEGER! Arbeidsmengden må ned og det trengs flere leger. Det må være minst like attraktivt å velge allmennmedisin som andre spesialiteter i sykehus. Men ordningen er betydelig underfinansiert. Unge leger vil ikke jobbe i en bransje hvor de ikke har kontroll på fritid og har tid til familie.

Fastlegeordningen er i ferd med å rakne. Kom ikke og si at myndighetene ikke er advart!

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 01/02-utgaven