Norge må satse på jordmødrene

KOMMUNEHELSE-KOMMENTAREN: Lisbeth Normann, seniorrådgiver i Statens helsetilsyn

STATSMINISTEREN ER bekymret for fremtidig bærekraft og håper på økte fødselstall. Vi føder færre barn her i landet nå enn for noen år siden. Regjeringens jobb blir å legge til rette, gjennom gode ordninger for familiene, men ikke minst gjennom å sørge for at kvaliteten og kompetansen i fødselsomsorgen opprettholdes.

I dag fødes det om lag 56.000 barn i Norge, men det er altså behov for flere for å sikre fremtiden. Målet med fødselsomsorgen er friske barn og mødre og flest mulig ukompliserte fødsler. Dette har vi lyktes med. I en rapport fra mars i år fastslår Helsedirektoratet at Norge er et av verdens tryggeste land å føde i.

KVALITET – OG OPPFØLGING. Grunnen til at vi har lyktes, er sammensatt. Det at vi har et desentralisert og spesialisert fødetilbud slik at så mange som mulig har kort reisevei når de skal føde, er avgjørende. At vi har tilbud om følgetjeneste for dem som bor slik til at det er nødvendig, skaper trygghet og kvalitet. At vi har kompetente jordmødre, leger, og tverrfaglig kompetanse på helsestasjonene, sikrer individuell og systematisk oppfølging.

I tillegg stiller vi kvalitetskrav, vi har faglige retningslinjer og kvalitetsindikatorer samt lovkrav som forplikter kommunene til å ha knyttet til seg, blant annet leger, jordmødre og helsesykepleiere.

SÆRSKILT OPPFØLGING. Samtidig er det utfordringer. Det er flere gravide i dag med ulike typer risikofaktorer som trenger særskilt oppfølging både i svangerskapet, under fødselen og i tiden etterpå. Dette øker med alderen. Risikoen er større for dem over 30 år, og i dag er gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende på 29,4 år. Det betyr at for å ivareta dem på best mulig måte, tilfredsstille kvalitetskravene og sikre faglig utvikling, kreves det ressurser, kompetanse og teamarbeid.

Den lengste etappen for kvinnene foregår i kommunehelsetjenesten, både før og etter fødsel. Derfor er tett oppfølging der avgjørende. Det sikrer individuelt tilbud, enten det er friske gravide eller dem med utfordringer og risiko for komplikasjoner.

MANGLER JORDMØDRE. Samtidig er tiden på sykehuset redusert, og mange kommer tidlig ut med mange spørsmål og usikkerhet. Tiden som er til rådighet på føde- barselavdelingen, er kort, og mye skal besvares på den tiden. Dette øker presset på kommunene og kompetansen der.

Derfor er det grunn til bekymring for mangelen på jordmødre. De er garantister for kontinuitet og kvalitet på tilbudet, i godt samarbeid med leger, helsesykepleiere og andre. Selv om retningslinjene anbefaler raskt hjemmebesøk av jordmor etter fødselen, var det i 2019 kun hver tredje kvinne som fikk dette.

FORTSATT EN VEI Å GÅ. Til tross for at regjeringen har satset målrettet på å bygge opp jordmortjenesten i kommunene, og antallet jordmødre har økt, viser utfordringen at det fortsatt er en vei å gå. Derfor er det avgjørende at nasjonale politikere ikke slipper taket, verken når det gjelder beslutninger, ressurser eller prioriteringer til dette feltet.

Jordmødrene får støtte fra Helsedirektorat i at det er nødvendig å utrede både utdanningskapasiteten, bemanningsbehovet og finansieringsmodellene for jordmortjenesten. Det kan bidra til at svangerskaps og fødselsomsorgen blir et satsingsområde – og ikke et tapsprosjekt for kommunene. Men, ikke minst sikre at kvinnene får den oppfølgingen de har behov for.

DELTE STILLINGER? Vi vet at jordmødre, med sin spesialkompetanse og erfaring, er foretrukket av de fleste kvinner under graviditeten og tiden etterpå. Derfor er det viktig at kompetansen finnes i kommunehelsetjenesten – og at det legges til rette for et reelt valg for den enkelte kvinne. Samtidig bør det stimuleres til teamarbeid og samlokalisering av relevante fagfolk i kommunene.

For kvinnene vil tilgjengelighet til kompetente fagmiljøer skape trygghet. For fagmiljøene vil det gi mulighet for faglig vekst og bedre ressursutnyttelse.

Kanskje er tiden, etter pandemien, også moden for å etablere delte stillinger for jordmødre mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene? Dette kan bidra til kontinuitet mellom nivåene, og til at både sykehus og kommuner får mer kunnskap, men også at de kan beholde verdifull kompetanse.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren er sykepleier og tidligere statssekretær (H) i Helse- og omsorgsdepartementet (HOD)

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 20/21-utgaven