En reform for endring?

KOMMUNEHELSE-KOMMENTAREN: Lisbeth Normann, seniorrådgiver i Statens helsetilsyn

FORTSATT ER helsetjenesten i beredskap for å håndtere koronasituasjonen, og det ytes stor innsats for å begrense smitte og oppspore smittekilder. Det er nødvendig. Samtidig må ikke andre tiltak for utvikling og kvalitet settes på vent, og det er bra at faglige initiativ våkner til liv. Ett av dem er Leve hele livet – en kvalitetsreform for eldre.

Denne stortingsmeldingen fra 2018 har tiltak som begrunnes i behovet for helhetlige løsninger og bedre kvalitet på tjenestene til dem over 65 år og deres pårørende. Slik fyller meldingen, med sine 25 tiltak og målsettinger, kravet om at en reform skal være en strategi for endring – og et virkemiddel for å gjennomføre forandring.

VERDIG OG TRYGT. At reformen går inn i en ny fase, der kommunenes planer skal forankres, vedtas og iverksettes, er viktige strategiske, faglige og menneskelige grep. Å få fart på «Leve hele livet»-arbeidet, vil med stor sannsynlighet gi bedre tjenester til dem som kanskje er mest preget av konsekvensene av koronapandemien, de eldre og deres pårørende. Dette er en fornuftig prioritering.

Intensjonen med «Leve hele livet» er god. Målet er at nasjonale løsninger, som er forsket på, utprøvd og gjennomført, skal sikre alle innbyggere en verdig, god og trygg alderdom.

INVOLVERING. Selv om mange lokalsamfunn har gode løsninger, blir disse tatt i bruk av for få kommuner – og for tilfeldig. Da blir ikke tilbudet godt nok og kvaliteten på tjenestene for variabel.

Derfor er de gode løsningene delt i dialogmøter landet rundt mellom dem som mottar, leder og leverer tjenester. Deretter er de knadd sammen med tidligere meldinger, nasjonale planer og forskning.

I endringslitteraturen kalles dette involvering, medbestemmelse og forankring.

UTPRØVDE LØSNINGER. Resultatet er reformens 25 utprøvde løsninger og følgende fem innsatsområder:

• et aldersvennlig Norge
• aktivitet og fellesskap
• mat og måltider
• helsehjelp
• sammenheng i tjenestene.

Så er det bra at kommunene er gitt bedre tid til å vedta hvordan reformen skal gjennomføres lokalt, hvordan arbeidet skal bli en del av kommunens øvrige planer – og ikke minst hvordan kommunen skal forplikte seg til å del erfaringer med andre, blant annet gjennom regionale nettverk.

MENNESKET FØRST. – Reformen og endringsarbeidet skal handle om mennesker, ikke systemet, sier helseministeren. Fokus skal være på de tingene som betyr mest i livet. I denne sammenhengen uttrykt i våre eldres behov for, fellesskap, aktivitet, god mat og helsehjelp. Men også i behovet for å mestre eget liv, oppleve trygghet, bidra i samfunnet og få flere gode leveår.

Pårørende er en naturlig del av reformen. Det er ikke uten grunn. De fleste pårørende finner stor glede i å ta seg av sine nærmeste når dennes helse svikter, men det er en innsats som ofte går på bekostning av egne behov. Det er en tydelig anerkjennelse av pårørendes krevende situasjon i reformens mål om at «pårørende ikke skal slite seg ut».

STØTTEAPPARAT. Vi trenger bevisstgjøring og kontinuerlig oppmerksomhet på de omfattende omsorgsoppgavene pårørende utfører. Derfor må reformen inneholde klare forventninger til kommunene om at de blir gjennomført.

Det er enkelt å støtte «mennesket før systemet»-tankegangen i reformen. Samtidig er det grunn til å tro at innsatsområdene, og det som skal gjennomføres, også vil kreve systemer for å sikre at tiltakene blir gjennomført og fulgt opp. Da kan det nasjonale og regionale støtteapparat som skal veilede og bistå kommunene med å planlegge, utforme og gjennomføre reformen lokalt, bli gode å ha.

FORUTSETNINGENE. Det er på tide med nasjonale, konkrete tiltak til det beste for eldre og deres pårørende. «Leve hele livet» har mange av de elementene som skal til for å lykkes; tverrpolitisk enighet, bred involvering, ledelsesforankring, faglig støtte, bistand og økonomiske tilskuddsordninger. Dette er flott, men gjennomføringen av reformen lykkes ikke uten kompetent og tilstrekkelig arbeidskraft. Fra før sliter kommunehelsetjenesten med å rekruttere faglært helsepersonell og mangelen er alvorlig.

I reformen er det tiltak for å heve kompetansen hos dem som jobber i tjenesten. Dette er nødvendig. Kommunene må på sin side ha rekrutterings- og kompetanseplaner som sikrer at de som skal lede an i reformarbeidet, faktisk kan utføre jobben. Det handler altså om mennesker, også dem som skal gjennomføre tiltakene i praksis.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren er sykepleier og tidligere statssekretær (H) i Helse- og omsorgsdepartementet.

Dagens Medisin 15/2020, fra Kronikk og debattseksjonen