Rettferdig fordeling av covid-vaksiner mellom land

Kronikk: Ole Frithjof Norheim, professor i medisinsk etikk ved Bergen senter for etikk og prioritering, Universitetet i Bergen (UiB), og leder av Bioteknologirådet

EKSPERTER MENER at den første covid-vaksinen kan bli godkjent i 2021, men det vil ikke bli nok til alle de første ett–to årene. Hvordan bør covid-vaksiner fordeles mellom land?

Alle forstår at når og hvis de første covid-vaksinene blir godkjent, vil det ikke være stor nok produksjonskapasitet til å dekke behovet for vaksiner globalt. Hvem skal da få først?

VAKSINE-NASJONALISME. Jeg er særlig opptatt av spørsmålet om rettferdig fordeling mellom land: Er vaksine-nasjonalisme etisk akseptabelt – og hva betyr egentlig rettferdig fordeling?

Vaksine-nasjonalisme innebærer at statsledere jobber aktivt for å sikre sitt eget land tilgang til vaksiner. Norges regjering jobber, og må jobbe, for å beskytte Norges befolkning. Samtidig støtter den målet om rettferdig fordeling av vaksiner.

Dette er en klassisk spenning i utenrikspolitikken: Skal Norge jobbe for landets egne interesser eller for mer globale ordninger? Ikke alle land gjør begge deler.

BINDENDE AVTALER. Det er urealistisk å anta at covid-vaksiner vil bli fordelt helt «likt og rettferdig» mellom alle land. Flere legemiddelfirmaer har inngått avtaler med det landet de holder til i, eller med partnere som har investert mye, som for eksempel USA, Kina og EU. Dette vil antakelig bety at land med slike avtaler vil få førsterett på kjøp av vaksiner. Men det som blir til overs, bør – mener de fleste – fordeles etter forhåndsbestemte kriterier.

Jeg mener at juridisk bindende avtaler må respekteres. De er ikke nødvendigvis etisk akseptable: Land med mest makt får de beste avtalene.

Det er forståelig og legitimt at politikere jobber for å sikre sin egen befolkning vaksinedekning, men det går en grense for hvor «nasjonalistiske» man kan være. Jeg mener det vil være uetisk av stater å vaksinere hele befolkningen før de deler med andre stater. Når et land har fått spredningstallet – transmisjonsraten – under 1, har andre land med høyere spredningstall legitime krav på vaksiner.

FORDELINGSKRITERIER. Hvordan bør vaksiner fordeles, for eksempel gjennom Covax-mekanismen som Verdens helseorganisasjon (WHO) og den internasjonale vaksinekoalisjonen CEPI støtter?

Et enkelt forslag er at alle land skal få en lik andel av vaksiner, for eksempel først til tre prosent av sin befolkning og deretter opptil 20 prosent. Et annet forslag er at vaksiner skal fordeles etter andelen av helsearbeidere i et land og deretter etter andelen av personer med forhøyet risiko for å dø av covid-19.

Det første forslaget er etter min mening for enkelt; det tar ikke hensyn til ulikhet i behov mellom land. Det andre forslaget vil øke ulikheten mellom land fordi de rike landene har flest helsearbeidere, en eldre befolkning, og flere med kroniske sykdommer som gir forhøyet risiko. Det tar heller ikke hensyn til de økonomiske konsekvensene av pandemien.

ET ALTERNATIVT FORSLAG. En gruppe av etikere, hvor jeg har deltatt, har nylig publisert et alternativt forslag til rettferdig fordeling av vaksiner mellom land. Vi foreslår, enkelt forklart, en fordeling i tre faser hvor vi vektlegger effekten av vaksinen på både helse og økonomien – med særlig vektlegging av de dårligst stilte.

Målet for første fase er å redusere prematur død. Vi foreslår at målestokken bør være standard forventede leveår (SEYLL), som beregner tapte leveår på grunn av pandemien i hvert land ved å sammenligne for tidlige dødsfall med en standardisert, global leveårstabell. På denne måten teller alle dødsfall ved en gitt alder like mye, uansett hvilket land man tilhører, og tidlige dødsfall teller mer enn seine dødsfall.

Målet for andre fase er å stimulere økonomien. Vi forslår at vaksiner skal fordeles ut ifra den forventede effekten på landenes brutto nasjonalinntekt, justert for andelen av dem som har falt under fattigdomsgrensen på grunn av pandemien.

I den tredje fasen er målet å få land tilbake i normal funksjon og vaksiner fordeles i forhold til transmisjonsraten. De landene som har høyest spredning skal få den største andelen.

ETISKE PRINSIPPER. Dette forslaget er motivert av etiske prinsipper og verdier som vi er godt kjent med i Norge:

Rettferdig fordeling av vaksiner skal respektere alle land likt og bidra til fleste mulig gode leveår og minst mulig økonomisk tap for alle, med ekstra prioritet til de dårligst stilte landene.

Referanse: Emanuel, E. J., G. Persad, A. Kern, A. Buchanan, C. Fabre, D. Halliday, J. Heath, L. Herzog, R. J. Leland, E. T. Lemango, F. Luna, M. S. McCoy, O. F. Norheim, T. Ottersen, G. O. Schaefer, K. C. Tan, C. H. Wellman, J. Wolff, and H. S. Richardson. 2020. «An ethical framework for global vaccine allocation». Science. 2020, Sep 3. doi: 10.1126/science.abe2803. Online ahead of print.

Dagens Medisin 15/2020, fra Kronikk og debattseksjonen