Allmennlegen «Mo» blir toppsjef i MSD Norge

– Pasientene mine har vært mine beste karriererådgivere, innleder Mohammed «Mo» Ali, som 1. september begynner i jobben som direktør for MSD Norge.

Sammen med kona, som er lege i likhet med sin mann, og to barn på 8 og 10 år, flytter de fra Boston i USA til Bekkestua i Norge.

– En stor overgang, ja, men samtidig ikke. Å flytte fra USA til Norge blir litt som å komme hjem til Europa, sier den påtroppende MSD-sjefen.  

Han har en imponerende CV, Mohammed Ali, som begynner utdanning og jobb som allmennlege i London og – foreløpig – slutter med stillingen som Global Affordability Leader i Merck/MSD i USA.

I mellomtiden har han også vært innom de britiske helsemyndighetene National Health Service (NHS), der han blant annet var med på å utforme et nytt helselovverk som etter hvert ble vedtatt i parlamentet. 

Men for å begynne fra starten:

Alis foreldre kom til England som indiske immigranter. Planen var å dra til London, der de fleste andre immigrantfamiliene oppholdt seg, men fordi faren ikke kunne lese, havnet de på feil buss og endte opp i Birmingham. Der er også Ali og hans søsken født og oppvokst.

– Drømmen min var alltid å bli lege. Det kommer nok av min mor, som alltid var midtpunktet i både huset og lokalsamfunnet, som tok seg av og serverte te til alle som kom innom. Men jeg måtte ha to jobber ved siden av skolen for å finansiere studiene, minnes han.

Margareth
Ali flyttet etter hvert til London og fikk egen praksis der. Og var lenge overbevist om at de 40-50 pasientene han så hver dag var de han hadde kapasitet til å hjelpe. Det var et pasientmøte som fikk ham til å revurdere sin egen fremtid.

– Jeg husker det godt, det var en fredag ettermiddag og jeg var ivrig etter å komme meg hjem. Så fikk jeg beskjed om at det var en pasient som ventet og som insisterte på å se meg. Margareth, het hun. Jeg hadde diagnostisert hennes mann med lungekreft dagen før – en kreftsykdom som hadde dukket opp på røntgen et halvår i forveien, men som på grunn av en feil på sykehuset ikke hadde blitt tatt tak i.

– Hun kom inn og fortalte at hun stadig falt, og – lang historie kort - det endte med at hun selv fikk påvist kreft i hjernen. Det var en dårlig dag, for å si det sånn.

– To uker etterpå kom hun tilbake og takket meg. Hun la hånden på hodet mitt og sa «hvorfor hjelper du ikke flere?» Jeg forsto ikke helt hva hun mente, jeg kunne ikke se at jeg kunne hjelpe flere enn jeg allerede gjorde, men hun forklarte at hun trodde jeg kunne hjelpe mange flere ved å jobbe i helseforvaltningen og endre systemet innenfra.

Mamma
De neste ti årene var han innom alle kriker og kroker i NHS, som sykehusleder, innen psykisk helse-klinikker, regionale styresmakter og til slutt også tett på helsepolitikerne. Det største var nok å bidra til å skrive en ny helselov i Storbritannia, som etter to år ble vedtatt i parlamentet.

– Margareth hadde rett, fra å hjelpe 200-250 pasienter i uka, kunne jeg på nasjonalt nivå berøre livene til 65 millioner mennesker.

I 2016 kom sjokkbeskjeden om at hans mor hadde fått demens.

– Å få den beskjeden, og samtidig være lege og forstå hva det betyr og at det ikke er noe du kan gjøre. Jeg kunne plukke opp telefonrøret og få helseministeren på tråden. Men jeg kunne ikke hjelpe min egen mor. Igjen følte jeg meg hjelpeløs.

Og det ble Mos inngangsbillett til legemiddelindustrien.

– Fra å være overbevist om at jeg hjelper så mange mennesker. Til å forstå at det er så mange flere jeg aldri har «sett». Jeg hadde fått henvendelser fra industrien før, men da MSD henvendte seg tre måneder etter min mor hadde fått diagnosen og sa de jobbet med en Alzheimer-medisin. Ja, du forstår sikkert…

De siste årene har han reist jorda rundt og jobbet med å få medisiner ut til flest mulig gjennom jobben som Global Affordability Leader for hovedkontoret i Boston, USA.

– På mange måter ga de kunden nøklene til butikken, beskriver han.

– Vi trenger innovasjon for å lage medisiner som ennå ikke finnes. For å kunne hjelpe morgendagens pasienter. Jobben i MSD ga meg mulighet til å gjøre nettopp dette. En mulighet jeg ikke hadde i dag-til-dag-arbeidet i klinikken, sier han.

Covid
Det er ikke den typiske pharmadirektøren som stikker innom Dagens Medisins lokaler for å hilse på.

Iført skjorte og vest og med en kopp te (selvsagt) framfor seg, forteller han at han kommer rett fra London, der han de siste månedene har jobbet som frivillig på et covid-19-sykehus.

– Jeg var i Sveits i slutten av februar da en tidligere kollega fra National Health Service (NHS) ringte meg spurte med hva som sto på side 59 i pandemiplanen jeg hadde skrevet da jeg var i NHS under svineinfluensapandemien. Da skjønte jeg at det var alvor.

Ali beskriver pasientene som det alt han gjør dreier seg om.

– Derfor ringte jeg sjefene mine i Merck og sa at jeg ikke kunne komme tilbake til Boston. Jeg måtte dra hjem til London og bidra i dugnaden. Jeg hadde den siste pasienten i forrige uke.

Norge
Men nå er det altså Norge som står for tur. En direktørjobb han aktivt søkte seg til.

– Jeg ser på det som et ledd i arbeidet med å endre organisasjonen innenfra. Jeg lette etter en ny utfordring der nettopp mine erfaringer kan gjøre en forskjell. Og her i Norge tror jeg det er mye jeg kan bidra med. For eksempel når det gjelder å endre narrativet om legemiddelindustrien. Jeg tror at industrien i større grad kan være en partner til helsevesenet enn det er i dag. Ingen av oss er øyer, for å løse problemer må vi jobbe sammen.

– Norge har også en aldrende befolkning, det gjelder også legestanden, og tilgangen til nye gode medisiner, men også bærekraftige løsninger, har aldri vært viktigere. Jeg håper å kunne bidra til at den digitale transformasjonen som koronapandemien har ført med seg, vedlikeholdes, ivaretas og videreutvikles. Det verste som kan skje nå er at vi kommer ut på andre siden av pandemien uten å ha lært noe. Digitaliseringen av helsevesenet er blitt den nye normalen og vi må gripe sjansen vi har nå til å skape et bærekraftig helsevesen.

Lege, først og fremst
Det faktum at han har legebakgrunn og fortsatt følger opp noen av sine pasienter digitalt, tror han kan være positivt i møte med klinikere.

– Jeg har vært «kunde» av MSD i ti år og i så måte lært opp å passe meg for å ikke bli påvirket av pharmaindustrien. Og i enkelte tilfeller vært tilbakeholden med å ta i bruk nye medisiner. Men da min far begynte på en medisin som jeg hadde vært svært kritisk til noen år i forveien, og hadde god effekt av den, da møtte jeg meg selv litt i døra og innså hvor stort behovet for innovasjon er.  

– Jeg vet hvor viktig det er for klinikere å ha tilgang til rett medisin til rett tid. Samtidig finnes det ikke noe magisk pengetre, men hvordan kan vi kommunisere det ut slik at alle forstår det og ser at pengene blir brukt fornuftig og på de riktige tingene. Jeg er opptatt av at prosesser skal være gjennomsiktige og transparente. Systemet er rigget for å være konfronterende og vi bruker ikke nok tid på å snakke sammen om hvordan vi kan jobbe sammen.  

På spørsmål om hvordan han vil gripe an jobben i Norge, svarer han:

– Jeg vil ta en ydmyk tilnærming til rollen. MSD Norge har et godt og stabilt team som jeg kommer til å støtte meg til den første tiden. Et team som er så erfarent og trygge i sine roller at de vil tørre å utfordre meg tilbake. Så får veien bli litt til mens jeg går den. Men pasienten vil alltid komme først.

For selv om han om få dager trer inn i en direktørrolle i MSD Norge, vil han fortsette å følge opp pasientene sine i London digitalt.

– Men det er mer av egoistiske grunner. Selv om jeg alltid vil ha med meg legeperspektivet i alt jeg gjør, er det mer et personlig behov jeg har å fortsatt ha en fot i legeyrket, oppsummerer Ali.