Palliasjon: Forskning i primærhelsetjenesten må til

Kronikk: Anne Fasting, spesialist i allmennmedisin og overlege ved palliativt team i Kristiansund og Molde, stipendiat ved NTNU (ISM, AFE) og leder av Nasjonalt forskningsnettverk for palliasjon i primærhelsetjenesten
Katrine Staats, kreftsykepleier og doktorgradsstipendiat ved Senter for alders- og sykehjemsmedisin, Universitetet i Bergen (UiB)
Anette Fosse, spesialist i allmennmedisin, ph.d., med kompetanseområde i alders- og sykehjemsmedisin, sykehjemslege i Mo i Rana og leder for Nasjonalt senter for distriktsmedisin
Bente Ervik, kreftsykepleier, PhD i helsefag og leder for Regional kompetansetjeneste for lindrende behandling ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN)
Anne Kristine Sørstrøm, sykepleier med videreutdanning i palliasjon og doktorgradsstipendiat ved Nord Universitet, Bodø

STORTINGSMELDING 24 (2019–2020) om lindrende behandling og omsorg legger opp til styrking og kompetanseheving i hele helsetjenesten. Valgfrihet til å kunne tilbringe den siste tiden hjemme, og det å kunne velge å dø hjemme, står sentralt.

For å møte utfordringene, må det satses både i primærhelsetjenesten, der pasienten oppholder seg, og på spesialistnivå, som har spisskompetansen.

VALGFRIHETEN. I dag dør de fleste i sykehus og sykehjem. Langt færre dør hjemme, og få av disse forløpene er planlagt.

Hjemmedød er i dag ofte ikke en reell valgmulighet, eller gjennomføres ikke slik som ønsket. Valgfrihet er en unik menneskelig mulighet som er med på å bevare verdigheten. For den døende er det viktig å bevare valgmulighetene inntil det siste, da ønsker og behov endres raskt.

I stortingsmeldingen lanseres hospice som et hovedtiltak for å øke valgfriheten. Dette er overraskende.

BEKYMRINGSFULLT. Hospice-filosofiens tilnærming må ses på som en omsorgsform og en måte å tenke på rundt alvorlig syke og døende, og som følger pasienten gjennom helsetjenesten. Dette trenger ikke knyttes til et fysisk «hus».

Palliasjon som fag er i Norge tverrfaglig og helhetlig, med hospice-filosofien til grunn. Mange kommuner har etablert palliative enheter som fungerer på samme måte som et hospice, men drevet kommunalt og tilpasset lokale forhold.

Hospice tilfører ikke en vesensforskjellig tilnærmingsmåte, og skal altså drives av frivillige og ideelle aktører. Dette vil først og fremst være tilfeldige tilbud i tettbygde strøk, som allerede har de best utbygde tjenestene. Dette gjør oss bekymret.

HVA TRENGS? Det som trengs, er kommunale helse og omsorgstjenester. For å oppnå ekte valgfrihet, uavhengig av bosted, trenger vi gode kommunale helse- og omsorgstjenester som, sammen med spesialisthelsetjenesten, kan sørge for rett kompetanse på rett sted til rett tid, der pasientene bor.

Mange kommuner tilrettelegger for opphold i hjemmet i livets sluttfase, men dette er langt fra en realitet i hele landet. Når tallene viser at dette tilbudet ikke er bygget opp, er det paradoksalt at de «friske» midlene nå skal gå til å opprette nye typer institusjoner til å dø i. Dette er ikke i tråd med flertallets anbefaling i den norske offentlige utredningen (NOU-en) som utgjør kunnskapsgrunnlaget for stortingsmeldingen.

KOMPETANSELØFT. Det palliative omsorgstilbud er tenkt som en sammenhengende kjede fra sykehuset og ut i kommunen.

• Kunnskapsheving på alle nivåer er nødvendig for å nå de målene stortingsmeldingen setter.
• Kunnskap må genereres og distribueres.
• Vi må vite noe om hva som virker, og slik innsikt får man gjennom forskning og praksis.

FORSKNING. Et treårig program skal se på modeller for hvordan man kan oppnå mer hjemmetid og hjemmedød, og vil gi innsikt i hvordan tjenesten bør innrettes.

Samtidig må det forskes på det eksisterende tilbudet. Mye kunnskap har vi allerede: Der det satses på hjemmetjenesten, har man en større andel av hjemmedød, og hjemmedød er mer sannsynlig når fastlegen gjør hjemmebesøk.

Vi har et mangfold av ulike løsninger på kommunalt nivå. For å forstå primærhelsetjenestens behov, kartlegge fundamentet og potensialet, må det forskes om, i og av primærhelsetjenesten.

NETTVERK. Nasjonalt forskningsnettverk for palliasjon i primærhelsetjenesten ble opprettet i 2018 med midler fra Allmennmedisinsk Forskningsfond. Nettverket jobber for å styrke forskningen innen palliativ medisin og palliativ omsorg i primærhelsetjenesten. Deltakere jobber med ulike prosjekter tilknyttet palliasjon; pårørendes erfaringer med det palliative forløpet, fastlegens rolle i palliasjon, verdighets-bevarende omsorg, palliativ plan/forhåndssamtaler, hjemmedød, og hjemmesykehus.

Vi ser behovet for en styrking av forskning på palliasjon i primærhelsetjenesten, og en videre utbygging av nettverket.

Kompetanseløft vil i seg selv ikke være nok til å gi alle god lindring. De palliative sentrene, ledet av leger med kompetanseområde i palliativ medisin, skal samhandle med primærhelsetjenesten, slik at alle har tilgang til den beste kompetansen, uavhengig av oppholdssted.

SPISSKOMPETANSE. En velfungerende kommunehelsetjeneste er avhengig av en spesialisthelsetjeneste med spisskompetanse på lindring. Men her meldes det om sviktende rekruttering og få plasser i utdanningen.

Vi stiller oss bak et samlet fagmiljø om at det er et tydelig tjenestemessig behov for en egen medisinsk spesialitet i palliasjon.

Gjennom en bevisst og kunnskapsbasert satsing kan man bygge en mangfoldig, trygg, fleksibel og fremtidsrettet omsorgstjeneste for alvorlig syke og døende. En styrking av kompetanse og forskning innenfor den eksisterende helsetjenesten vil være avgjørende for å lykkes.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatterne oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser at de alle er deltakere i Nasjonalt forskningsnettverk for palliasjon i primærhelsetjenesten.