En sammensatt tittel hadde vært det eneste riktige

Innlegg: Nicklas P. Viki, styreleder i Psykologiforbundet

I DAGENS MEDISIN skriver Silje Schevig i et debattinnlegg at «det er lite trolig at en master i organisasjonspsykologi fra Norge ville oppfylt kompetansekravene til tittelen ‘occupational psychologist’ i England».

Etter vår vurdering er det ikke noe som tilsier at man med en bachelor og master i arbeids- og organisasjonspsykologi fra Norge ikke skulle møte «Standards for the accreditation of Masters & Doctoral programmes in occupational psychology», som beskrevet av BPS (British Psychological Society).

VEILEDET PRAKSIS. Det eneste norske masterkandidater mest sannsynlig mangler for å møte de europeiske standarder (Europsy) og britiske standarder, er ett til to års veiledet praksis etter endt utdanning. Dette kan mastere i dag fullføre i England, noe kliniske psykologer ikke ville ha vært kvalifisert til.

En slik ordning for master mener vi at man også bør tilrettelegge for i Norge, da dette vil styrke den norske masterutdanningen betydelig.

Et viktig steg i riktig retning er Kunnskapsdepartementet (KD) sitt påbegynte arbeid for økt praksis i masterutdanninger gjennom Arbeidsrelevansmeldingen.  

INGEN BESKYTTET TITTEL. Videre vil vi opplyse om at tittelen organisasjonspsykolog ikke er forbeholdt kliniske psykologer som har spesialisert seg i organisasjonspsykologi, da denne tittelen ikke er beskyttet. Det er kun tittelen «psykolog» som er beskyttet i helsepersonelloven § 48 første ledd bokstav t. Til tross for denne lovteksten uttalte og vurderte avdelingsdirektør i Helsedirektoratet Anne Farseth høsten 2019 at man ikke kan kalle seg organisasjonspsykolog uten autorisasjon. Farseth skriver: «Både profesjonsutdannede og masterutdannede innen psykologi kan arbeide med organisasjonspsykologi, men kun førstnevnte kan også arbeide med klinisk pasientarbeid», og av det følger at man ikke kan kalle seg organisasjonspsykolog, selv om tittelen altså ikke er beskyttet.

URYDDIG. Dette vil si at en master med spesialisering i organisasjonspsykologi ikke, selv med ni års utdanning (inkludert doktorgrad) og spesialisering innenfor fagfeltet, kan kalle seg organisasjonspsykolog uten en klinisk utdanning i bunn. En klinisk utdanning er for de fleste organisasjonspsykologer ikke relevant for deres arbeidsoppgaver. Dette mener vi i Psykologiforbundet er uryddig.

For ryddighetens skyld vil vi også poengtere at det i dagens praksis (jamfør studieplanen for profesjonsstudiet ved UiO etter 2018) ikke stilles noen krav til at kliniske psykologer må ha hatt organisasjonspsykologiske fag før de påmeldes i spesialistløpet. Spesialistløpet til kliniske psykologer er basert på praksis, det vil dermed si at kliniske psykologer kan kalle seg organisasjonspsykologer kun gjennom å følge et praksisbasert spesialistløp. Dette mener vi ikke oppfyller kravene om kvalitetssikring og evaluering definert i universitets- og høyskoleloven.

NEDLATENDE. Vi har også vanskelig for å se ryddigheten i å hevde at en person med ni års utdanning og forskningskompetanse, samt eventuelten spesialitet, skal kalle seg «beteendevetare».

I Sverige, som Schevig refererer til, er «beteendevetare» en samlebenevnelse for alle som har en bachelor som omhandler menneskeers og dyrs adferd. Det er altså snakk om en tverrvitenskapelig treårig utdanning.

Etter vår mening er det et nedlatende og særdeles uryddig forslag å foreslå en lignende tittel for norske mastere med fem års utdanning innenfor psykologi.

BREDDE I FAGET. For å tydeliggjøre spesialkompetansen til mastere og klinikere innenfor psykologien, foreslår vi at beskyttelsen i helsepersonelloven § 48 første ledd bokstav t, endres til «klinisk psykolog». En slik endring vil løse både internasjonale og nasjonale utfordringer. Ikke minst vil det være enklere å hevde overfor det internasjonale fagmiljøet at norsk profesjonsutdanning leder til en spesialisert, klinisk tittel, noe som med dagens praksis ikke er tydelig.

I tillegg vil dette muliggjøre at andre fagområder innen psykologien får sin sammensatte tittel, noe som vil tydeliggjøre bredden av psykologifaget i Norge, og dermed fremheve og tilrettelegge for at spesialkompetansen til mastere i psykologi kommer samfunnet til gode.

AKKREDITERING. Det aller mest ryddige ville ha vært å skape et norsk akkrediteringssystem for andre fagområder innen psykologien enn det kliniske, og dermed tillate sammensatte titler som organisasjonspsykolog.

Dette bør skje i regi av KD og de fem største norske universitetene. Utdanningsinstitusjonene må deretter utvikle et godt samarbeid med arbeidslivet, slik at det skapes gode praksisordninger for masterstudenter, noe KD også oppfordrer til i arbeidet med Arbeidsrelevansmeldingen.

Oppgitte interessekonflikter: Viki oppgir at han er styreleder i Psykologiforbundet, samt studiekonsulent ved Psykologisk institutt i Oslo.