Utfordringene i ME-debatten

Kronikk: Sigmund Olafsen, seniorforsker Ph.D., mastergradsveileder i akustikk og folkehelse – og pårørende

DET HEVDES FRA enkelte hold at det pågår en krig om myalgisk encefalomyelopati (ME). Men pasienter kriger ikke; de er for syke. Seriøse forskere kriger ikke; de ser pasientene og er så opptatt av å bedre deres helse at de ikke har tid til å stå frem i mediene i tide og utide.

Norge har faktisk forskere i verdensklasse innenfor ME: Vi kan eksempelvis nevne Katarina Lien, Øystein Fluge, Olav Mella, Kristian Sommerfelt blant en del andre. Men det er ikke de seriøse forskerne vi ser mest av i mediene.

Det er vesentlig at man bygger opp gode forskere fra bunnen av. Man skal i utgangspunktet lære å forkaste teorier som ikke virker, men man skal også se ting fra flere vinkler og være klar over at ens egne grunnleggende verdier har betydning for tolkning av data.

RESPEKTEN. En del av min jobb er å veilede mastergradsstudenter i akustikk og folkehelse, gjerne flere studenter som skriver oppgave om hver sin del av et prosjekt. Det er bra for alle å lære at det finnes ulike briller og ulike synsvinkler for å finne ut av en problemstilling. Og det kan være en god ting å lære – og ta med seg – både subjektive og objektive data i sin analyse. Men ikke noe av dette gir rom for å rapportere resultater i strid med dataene eller å underslå data som ikke passer. Det vil da heller aldri en masterstudent våge å gjøre.

Påstanden om at det er en polarisert faglig debatt om ME, virker på meg merkelig. Dessverre har ikke alle ME-forskere den samme respekten for hva dataene viser, som jeg forventer fra en masterstudent – eller som vi ser fra dem som har et biomedisinsk utgangspunkt.

Det kommer fortsatt hardnakkede påstander, fra en krympende minoritet i Norge, om at kognitive teknikker og gradert trening, eller nå sist en «3 dagers intervensjon» – også kalt Lightning Process (LP) – kan ha en positiv effekt på ME-pasienter.

Så la oss se litt på hva dette skal bygge på.

PACE-STUDIEN. Det ble påstått at PACE-studien fra 2011 viste at en stor del av pasientene ble friske(re) av kognitiv terapi og gradert trening.

De publiserte resultatene var langt unna det som pasienter og pårørende opplevde. Etter fem års kamp i det britiske rettssystemet ble deler av rådataene sluppet til fri nedlasting, og da var det en enkel sak å vise resultatet: at i gjennomsnitt var pasientene i samme tilstand. Noen ble sykere, noen blir friskere.

Et forsøk med medikamentet klonidin mot ME fra 2014 ble ærlig rapportert; det fungerte ikke. Tanken var at det skulle dempe stress – og dermed skulle utmattelsen bli borte. Slik fungerte det altså ikke. Klonidin ble skrinlagt, men dessverre ikke tankene som førte til forsøket.

SMILE-STUDIEN. Denne studien fra 2018 er tidligere omtalt i Dagens Medisin. Det dreier seg om det som nå omtales som en «3 dagers intervensjon». Det var såpass grove feil i den at den måtte vurderes på nytt etter meget sterk kritikk fra høyt kvalifiserte lesere. Etter en 14 måneders vandring mellom redaktør, forfattere og nye fagfellevurderinger, ble den til slutt publisert igjen med en 3000-ords note fra redaktøren.

En vesentlig endring i ny utgave er at vi kan se at den påståtte bedringen i hovedsak kom fra manipulasjon av data.

FRED OG RO? En ganske ny studie fra 2020 på pasienter med utmattelse etter infeksjon med Epstein-Barr-virus viste at kontrollgruppen ikke hadde noen endring i antallet skritt per dag, mens pasientene som fikk kognitiv terapi i kombinasjon med musikkterapi, hadde en betydelig nedgang i aktiviteten. De kom seg igjen etter et år.

Dette ble, merkelig nok, tolket som at en kombinasjon av musikkterapi og kognitiv terapi var såpass gunstig at det burde gjennomføres en større studie på det. Dataene viste vel egentlig at pasientene har det bedre hvis de får være i fred.

Når det nå er aktuelt med en ny studie av en «3-dagers intervensjon», er nok Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) mest edruelig i sin vurdering. Allerede i 2015 hadde NAFKAM kommet opp i 19 varsler om forverring etter den alternative behandlingen Lightning Process. Da er det vel på tide å stoppe og tenke seg om: Skal man ta sjansen på å gjennomføre studien?

KREATRIVE TEKNIKKER? Jeg vil tro at det er to årsaker til at det er så vanskelig å få en saklig debatt om disse tingene. Den ene er at studier på kognitive teknikker har brukt til dels svært «kreative» teknikker i den statistiske analysen, der publiserte resultater ikke stemmer med det som pasienter og pårørende opplever.

Frafall fra studiene har stort vært håndtert med at man har brukt ulike varianter av imputering, det vil si at man setter inn forventede data der det mangler. Dette vil vanligvis føre til at man rapporterer et kunstig godt resultat. De som faller ut av studien, er antakelig ofte dem som har blitt for syke til å fortsette. Denne effekten er analysert på PACE-studien, og der hadde den avgjørende betydning. «Bedringen» lå i den statistiske analysen, ikke i pasientenes faktiske tilstand.

DATAMANGELEN. En annen viktig grunn til manglende saklighet, er mangelen på data. Det har fortsatt ikke lyktes meg å finne data som kan underbygge påstandene om at kognitive teknikker hjelper mot ME. Derimot har det definitivt lyktes å finne merkelig håndtering av data og til dels rapportering av noe helt annet enn dataene viser.

Fri tilgang til innsamlede data er helt avgjørende: Da kan man se hva analysen har å si.

Oppgitt interessekonflikt: Artikkelforfatteren er nærmeste pårørende til en pasient med utmattelse.