Akson er uten samhandling

Kronikk: Anne-Karin Rime, anestesilege og leder av Overlegeforeningen (OF)

ETTER MYE kritikk av Akson-prosjektet, et nytt journalsystem for kommunehelsetjenesten til anslåtte 22 milliarder kroner, har ett tema ikke vært berørt: samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

Bedre digital samhandling mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er nødvendig. Dessverre løser ikke Akson dette; det ligger enda lengre frem i tid. Men vi trenger det nå.

PASIENTSIKKERHETEN. Målet i stortingsmeldingen fra 2012, som er «Én innbygger – én journal», vil ikke bli nådd ettersom Akson ikke dekker samhandling med spesialisthelsetjenesten. Nå dreier det seg kun om en felles kommunal løsning. Forbedret samhandling mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten skal utredes videre i mange år til, og kostnaden er ikke avklart.

Som pasient behandlet i sykehus og med videre oppfølging i kommunen, er det samhandling mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten som er viktig. Vi sykehusleger mener at pasientsikkerheten vil bli bedret om vi vet at vi har de samme opplysningene og den samme legemiddellisten om pasienten.

Aftenposten har brukt et pasientscenario der legevakten ikke kan se hva fastlegen har dokumentert om en pasient (25/5). Legevakten kan ikke lese opplysninger lagret i et annet journalsystem.

FERDIG LØSNING. Behøver vi en felles journal eller ett felles system for å løse den utfordringen? Utfordringen ble allerede beskrevet så langt tilbake som før 2007. En av de første rapportene som skisserte en løsning, var rapporten KITH: «Fyrtårn Trondheim, samtykkebasert kjernejournal: Kravspesifikasjon EPJ – Sykehus».

I dag er en slik løsning laget ferdig, og Oslo universitetssykehus (OUS) er klar for utprøving. Fastleger, legevakter og sykehus med tilgang til nasjonal kjernejournal, kan da slå opp i spesielt viktige journaldokumenter som er lagret hos OUS. Dette vil være et viktig tiltak for oss leger på sykehus, men vil også være nyttig på legevakter, hos fastleger og sykehjemsleger.

Dette med innsyn i andre journaler er et supplement til meldingsutvekslingen, altså informasjonsutvekslingen, som foregår i helsetjenesten i dag. Systemene snakker allerede mye mer sammen enn at de ikke gjør det! Kjernejournal kan raskt tette en del informasjonshuller for helsepersonell. Det gjenstår bare å informere pasientene, slik at de har en mulighet til å reservere seg før systemet skrus på. Systemet er ferdig utviklet og testet.

INNSYN ER MULIG. Noen hevder at det vil være umulig å gi innsyn i fastlegens journal. Dette er ikke riktig. For en sykehuslege er det imidlertid få tilfeller der det er nødvendig å lese detaljer i fastlegens journal, men noen ganger kan det være nyttig. Dette forsvarer uansett ikke investeringer i multimilliard-klassen. En løsning har vært i bruk i snart ti år i NHS i England, utviklet av IT-interesserte leger. MIG – Medical Interoperability Gateway, en «adapter» på fastlegenes journalsystemer, gir sykehusene mulighet til å slå opp viktige opplysninger i fastlegenes journaler.

Som sykehuslege vil jeg være forsiktig å mene for mye om hvilke systemer hjemmetjenesten i en kommune behøver. Erfaringen er allikevel at det er store forskjeller i kommunenes lokale behov knyttet til demografi, stabilitet i fastlegeordning, ressurser i kommunal helsetjeneste, m.m. Dette taler imot nasjonale løsninger, men heller for å finne regionale løsninger, slik Helse Midt-Norge forsøker.

EN LØSNING – NÅ! Det har blitt hevdet at Akson gir tekniske fordeler ved at sykehjem og helsestasjon og fengselshelsetjenesten skal dele teknologi og database. For oss i helsetjenesten er ikke dette åpenbart: Disse tjenestene har ingen felles pasienter, ingen felles prosedyrer og ingen samhandlingsbehov på tvers.

Sykehjemslegene forteller oss at de sårt behøver tilgang til nasjonal kjernejournal og e-resept nå. De kan ikke vente i ti år til på det vi andre har nytte av. Alle kommunene bør øyeblikkelig skaffe sykehjemmene tilgang til disse nasjonale løsningene. Heldigvis har noen kommuner koblet seg på, men de er altfor få. Norsk forening for alders- og sykehjemsmedisin har påpekt disse manglene i veldig mange år, men det eneste som har skjedd de siste åtte årene, er utredning på utredning, til hundrevis av millioner kroner.

Hva hvis vi nå utreder litt mindre, og i stedet starter med å bruke penger på å forbedre systemene vi har i drift? Teknologien har endret seg og det er ikke lenger nødvendig å ha et felles system. Vi har teknologien til en felles løsning tilgjengelig. Pasientene og helsetjenesten fortjener at dette blir en realitet – nå.

Ingen oppgitte interessekonflikter