Hva betyr det å være spesialist?

Kronikk: Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og forsker ved Sykehuset Østfold

I FORBINDELSE med SARS-CoV-2-pandemien har det vært et stort fokus på behovet for, og mangelen på, spesialkompetanse i intensivmedisin og intensivsykepleie. Vi har ikke oversikt over behovet for slik kompetanse nå eller i fremtiden, eller over antallet sykepleiere med denne kompetansen spesielt – og med spesialkompetanse innen andre områder generelt.

Leger med spesialisering kan søke spesialistgodkjenning fra Helsedirektoratet, og de blir dermed registrert i Autorisasjonsregisteret.

De siste ukers erfaringer burde tilsi et behov for spesialistgodkjenning av flere sykepleiergrupper enn dem med master i allmennsykepleie.

SPESIALISTER I ALLMENNSYKEPLEIE. I 2019 vedtok Helse- og omsorgsdepartementet «Forskrift om spesialistgodkjenning for sykepleiere», avgrenset til sykepleiere som gjennomfører den kommende masterutdanningen i avansert klinisk allmennsykepleie (AKS) rettet mot kommunale helse- og omsorgstjenester.

Formålet med spesialistgodkjenningen var, ifølge regjeringen, «å styrke kompetansen i kommunale helse- og omsorgstjenester». I høringsutkastet til forskriften heter det: «Ved å gi sykepleiere med denne utdanningen spesialistgodkjenning, signaliserer departementet at dette er en viktig utdanning som helsemyndighetene ønsker at mange skal ta. Offentlig spesialistgodkjenning kan virke både rekrutterende og statushevende. Samtidig legges det til rette for at sykepleiere med denne utdanningen kan få en utvidet og definert rolle i tjenesten i tråd med utdanningen».

KVALITETSSTEMPEL? Videre ble det hevdet: «Med en offentlig spesialistgodkjenning skal både pasienter, brukere og arbeidsgivere være trygge på at aktuelle sykepleiere har kompetansen som er nødvendig for å kunne inneha tittelen».

Departementet påpekte at forvaltningen «… er klar over at det også er andre helsepersonellgrupper som ønsker en offentlig spesialistgodkjenning, men den nye utdanningen i avansert klinisk allmennsykepleie vurderes å være så viktig for tjenestetilbudet i kommunale helse- og omsorgstjenester at departementet ønsker å ta i bruk dette virkemiddelet – som er ett av helsemyndighetenes sterkeste».

Hva betyr dette? At andre utdanninger ikke er viktige?

OFFENTLIG REGULERING. Reglene om spesialistgodkjenning er knyttet til autorisasjonsordningen ved at den er regulert i Helsepersonelloven, og har samme formål, å: «bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten samt tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten» (§ 1). Tittelen skal skape forutsigbarhet og sikkerhet for at innehavere av titlene har bestemte kvalifikasjoner.

Offentlig spesialistgodkjenning betyr at «en yrkesvirksomhet eller gruppe av yrkesvirksomheter, der adgang til yrket, utøvelse av yrket eller en eller flere av formene for utøvelse av yrket er underlagt, direkte eller indirekte i henhold til lover eller forskrifter, et krav om besittelse av særlige yrkeskvalifikasjoner; særlig bruk av en yrkestittel som er begrenset av lover eller forskrifter til innehavere av en gitt faglig kvalifikasjon, utgjør en form for utøvelse».

De rammeplanstyrte videreutdanningene i for eksempel anestesi-, barn-, intensiv-, operasjon-, kreft- eller helsesykepleie, gir ikke en offentlig regulert tittel, og sykepleiere med disse utdanningene registreres ikke i Autorisasjonsregisteret.

SPESIALISTUTDANNING AV LEGER. Spesialistforskriften for leger (og tannleger) spesifiserer hvor klinisk praksis skal gjennomføres, sykehusene og kommunehelsetjenestens ansvar ved utdanning av spesialister, og definerer lærings- og kompetansemål. Med læringsmål menes hva en legespesialist skal forstå, kunne, eller være i stand til å utføre. Helsedirektoratet kan så gi spesialistgodkjenning etter søknad fra legen dersom vedkommende kan dokumentere at læringsmålene er nådd, at utdanningen er gjennomført i samsvar med forskriften, og at legen har autorisasjon som helsepersonell.

Legespesialistgodkjenningen inneholder 46 ulike spesialiseringer. Forskriften inkluderer spesialitetsnøytrale læringsmål innen indremedisin, kirurgi, psykiatri og kommunehelsetjenesten, samt felles kompetansemål innen en rekke temaer, som etikk, forebygging og forskningsforståelse. Deretter følger en rekke læringsmål for de enkelte legespesialitetene. Helsedirektoratet gir dessuten Certificate of Current Professional Status (CCPS), som er en bekreftelse på autorisasjon, lisenser og spesialistgodkjenning som helsepersonell til bruk internasjonalt.

SPESIALISERING AV SYKEPLEIERE. Ifølge Nancarrow og Borthwick (2005) betyr spesialisering «når noen medlemmer av en profesjon utvikler seg og tilegner seg økt kompetanse på et spesifikt felt innen faget og hvor en slik spisskompetanse anerkjennes av profesjonen».

De fleste videreutdanninger i sykepleie er nå hevet til masternivå, i tråd med Nasjonalt Kvalifikasjonsrammeverk og Bolognaprosessen. Dette betyr at studieplanen inneholder læringsutbyttebeskrivelser tilknyttet kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse. De utdanningene som har rammeplaner, har spesifisert omfang av, og innhold i, klinisk praksis. Videre kreves det for flertallet av utdanninger minimum to års klinisk erfaring som sykepleier i 100 prosents stilling før opptak.

Masterutdanningen i avansert klinisk allmennsykepleie skal ifølge forskriften innrettes mot de samlede behovene i tjenesten, både til innbyggere med akutt og kronisk sykdom, både innen somatikk, psykisk helse og rustjenester, både forebygging, behandling og oppfølging av alle innbyggere, fra dem med lette/enkeltstående sykdommer til eldre og skrøpelige/andre med store og sammensatte behov. Er dette spesialisering?

MOTSTAND? I forbindelse med spesialistgodkjenning av masteren i avansert klinisk allmennsykepleie, skrev medisinsk redaktør Øyvind Stople Sivertsen i Tidsskriftet at: «Det er vanskelig å se de siste måneders utvikling som noe annet enn en lite ønsket profesjonskamp».

Nå skal det sies at spesialistgodkjenningen var politisk initiert, ikke sykepleier-initiert.

Videre er jeg fullstendig enig i det Sivertsen videre skriver: «Leger og sykepleiere har ulike utdanninger og utfører komplementære arbeidsoppgaver. Spørsmålene om hvem som skal gjøre hva, går dypere enn status og posisjoner – helt ned til kjernen av forskjellene mellom to tradisjonelt godt samarbeidende yrkesgrupper. Det dreier seg om kultur, identitet og funksjon».

FORDELENE. Spesialistgodkjenning av sykepleiere innebærer ikke at sykepleiere skal utføre flere «legeoppgaver», eller være såkalte «minileger».

En spesialistgodkjenning vil gi anledning til å skaffe oversikt over hvilken kompetanse individuelle sykepleiere har. Den kan fungere som et kvalitetsstempel på at vedkommende har gjennomgått nødvendig utdanning både teoretisk og praktisk. Det kan for eksempel legges inn krav om oppdatert klinisk praksis. Det kan legges opp til nasjonale sertifiseringer og resertifiseringer, som sikrer at kompetansen holdes oppdatert – og at dette registreres.

TIDEN ER INNE. Slik kan sykepleiere som ikke jobber innenfor sitt spesialfelt, eller klinisk, selv velge om de vil holde seg oppdatert for å beholde spesialistgodkjenningen. Dette vil gi offentlig regulert tittel, som en kompetansegaranti for pasienter, brukere og arbeidsgivere, samt mulighet for vurdering av internasjonale sykepleiere opp mot norske krav.

Det er opp til helsemyndighetene å sette kriteriene og vurdere søknadene. Kriteriene for godkjenning per i dag er kun gjennomført den nye masterutdanningen i avansert klinisk allmennsykepleie, eventuelt tilsvarende utdanning som oppfyller kravene i forskriften. Tiden er inne for å åpne for spesialistgodkjenning for flere sykepleiere.

Ingen oppgitte interessekonflikter