En dobling av vold og trusler mot ansatte

Psykisk helse– og rusklinikken har de siste årene hatt en stigning i meldinger om skader på personell. Det kommer fram i en kvalitets- og styringsrapport fra Nordlandssykehuset.

Tall som Dagens Medisin har fått, viser at Nordlandssykehuset i 2015 registrerte 179 tilfeller av vold og trusler mot ansatte. I 2019 var tallet 343. Det er en økning på 92 prosent.

Tallene er for hele helseforetaket, men er i all hovedsak relatert til Psykisk helse og rusklinikken. Også alvorlighetsgraden på skadene som blir påført personalet har økt.

– Vi ser en formidabel økning. De sykeste blir sykere. Og det eneste som har endret seg, er lovverket, sier klinikksjef Soløy-Nilsen til Dagens Medisin.

– Vi er også blitt flinkere å skrive avviksmeldinger, men det kan ikke forklare den store endringen alene, legger hun til.

I perioden 2018 til 2019 for PHR-klinikken alene, er økningen på over 50 prosent, fra 228 tilfeller av vold og trusler i 2018, til 343 i 2019.

Nytt lovverk
Fra 01. september 2017 trådte endringene i Lov om psykisk helsevern i kraft. Endringene gjelder først og fremst bruk av tvang og pasientenes rett til å bestemme om de vil motta hjelp.

For eksempel kan pasienter som er samtykkekompetente få rett til å avslutte behandling eller nekte å ta imot tilbud om behandling. Unntaket er ved alvorlig selvmordsfare eller alvorlig fare for andres liv og helse. I tillegg er observasjonstiden før tvangsmedisinering kan iverksettes økt fra tre til fem døgn.

– Klinikken erfarer at pasientene nå i flere tilfeller er sykere når de legges inn til behandling enn før. Endringer i lovverket, for eksempel økt observasjonstid, gir et høyere konfliktnivå i behandlingsmiljøet, sier hun.

Hun påpeker at noen få enkeltpasienter kan representere mange av hendelsene.

Tvang øker ikke
Soløy-Nilsen understreker at selv om antall vold og trusler øker, øker ikke tvangsbruken i klinikken.

– Tvert imot, vi har noen av de laveste tvangstallet i landet, og har også redusert tvangsmiddelbruk etter endringer i lovverket. I tillegg har vi en regional psykosepost uten beltesenger og uten skjermingsmuligheter. Vi bruker observasjonstida og gjør unntaksvis noe før tida er gått. Men i den perioden kan det skje mye. Pasientene er på det sykeste, ofte psykotiske, livredde og med vrangforestillinger, og det er det som gjør at de utagerer. 

I tillegg er det en etisk side av saken, legger hun til:

– Vi er opplært til at hvis vi vet hvordan vi skal hjelpe noen, så skal vi hjelpe dem. Men nå har vi ikke lov til det. 

Bruker halve dagen til rapportering
På grunn av økt krav til rapportering tilbringer også psykiaterne ved klinikken stadig mer tid foran skrivebordet og mindre med pasienten.

– Jeg vil anslå at vi i dag bruker opp mot fire timer på alt som skal dokumenteres i og etter en paragrafvurdering, mot om lag halvannen time før, sier Soløy-Nilsen.

Janne Sund er overlege og psykiater ved Psykoseposten og klinikktillitsvalgt for Overlegeforeningen og nikker bekreftende til klinikksjefens uttalelser:

– Å dokumentere hva vi gjør, er både nødvendig og viktig for pasientsikkerheten. Det skal være etterprøvbart, men detaljstyringen har gått for langt. Slik det er nå bruker vi mest tid til å fylle ut, side opp og side ned, i lange og til dels uhensiktsmessige vedtaksmaler. Disse bærer lite preg av å være utformet av klinikere, sier hun.

– I forbindelse med paragrafvurderinger og vedtak om bruk av tvang skal de pårørende involveres. Det er viktig, de pårørende er ofte pasientens viktigste ressurs. Det vi imidlertid opplever er at etter lovendringene har belastningen på de pårørende økt. Mange av dem formidler at de er utslitte, svært bekymrede og noen ganger til og med redde sine alvorlige psykisk syke familiemedlemmer. Det blir derfor ofte lange samtaler med dem. Flere ganger har man opplevd at de pårørende er redde for at vi skal overføre pasienten til frivillig opphold eller skrive dem ut, legger hun til.

Sund sier hun snakker på vegne av de fleste når hun sier at alt som har med tvang å gjøre ar blitt veldig mye mer arbeidskrevende.

– For at kvaliteten på pasientarbeidet skal bli god, er det helt vesentlig at den som må iverksette og ivareta tvangen også får god nok tid til psykoterapeutiske samtaler med pasientene sine.

Antirekrutterende
Sund er også bekymret for at all tiden som brukes på rapportering på sikt kan virke antirekrutterende på psykiateryrket og føre til at færre psykiatere ønsker å arbeide med de alvorligste psykisk syke pasientene

– Det er helt avgjørende for pasientbehandlingen at vi har mange nok engasjerte, og erfarne spesialister både i akuttavdelingene, sikkerhetsenhetene og poliklinikkene til å ivareta denne pasientgruppen.

Sund mener det gjennom media har det blitt skapt et inntrykk av at psykiatere er en yrkesgruppe som «higer etter» å bruke tvang mot pasientene. 

– Dette er feil, og det er ganske sårt å bli framstilt slik. De aller fleste av oss valgte å utdanne oss til leger, og deretter bruke 5-6 år på å spesialisere oss til psykiatere, fordi vi oppriktig ønsker å hjelpe og tilby den beste behandling til våre pasienter. Tvang er ikke behandling, men et tiltak som noen ganger må iverksettes for å kunne gi helt nødvendig helsehjelp.

Sammensatt bilde
Tallene for Universitetssykehuset i Nord-Norge er 325 hendelser i 2015 mot 403 i 2019, en økning på 24 prosent.

– Det har vært en ganske stor oppmerksomhet rundt dette temaet, det kan være noe av forklaringen. Men om økningen viser reelle endringer, eller kan bety at vi melder vi mer, det vet jeg ikke, sier Tordis Sørensen Høifødt, klinikksjef Psykisk helse- og rusklinikken ved UNN.

UNN hadde besøk av Sivilombudsmannen i 2016, og i etterkant av besøket og rapporten ble det mye fokus på både tvangsbruk og melding av hendelser. Dette kan være noe av årsaken til økningen; I 2016 ble det meldt om 321 tilfeller av vold eller trusler, i 2017 var tallet 484 tilfeller.

– I etterkant av Sivilombudsmannens rapport har vi systematisert opplæringen vår når det gjelder vold og trusler. Blant annet hadde vi en egen internrevisjon i klinikken når det gjelder vold og trusler i 2019.

Kan ikke dokumentere årsak
I 2018 ser man imidlertid et skikkelig hopp til 686 hendelser, som ikke Høifødt har noen god forklaring på.

– Det hender jo at det kan være enkeltpasienter som er krevende og utagering over tid er et problem. Denne pukkelen har vi ikke analysert i detalj, men det må bety at det har vært en periode med mer vold og trusler. Om det kommer av endringen i lovverket, det har jeg ikke nok grunnlag for å si.

– Vi ser jo etter endringen i loven fra 2017 at pasienter vurderes som samtykkekompetent og velger bort behandling. Noen blir da dårligere, og vi opplever at terskelen for å gripe inn med tvang er høyere, slik også intensjonen med lovendringen var. Men å koble økningen av skademeldinger direkte til lovendringen er vanskelig å gjøre, også fordi vår kurve ikke viser et entydig bilde, men tvert imot stor variasjon, sier hun og avslutter:  

–  Dette er et vesentlig problem i virksomheten vår som vi heldigvis har fått mer oppmerksomhet rundt. Hva kan vi gjøre for å forebygge vold og trusler? Når det skjer skade på ansatte, rammer det både den som blir skadet, men også den som volder skaden.  

Når det gjelder rapporteringskrav og tidsbruk, er dette er et problem også klinikerne i Tromsø kjenner seg godt igjen i.

Tydelig trend
Tallene fra NLSH og UNN stemmer overens med det andre sykehus rapporterer om. Blant annet skrev VG før jul om en internrapport fra Ullevål som viser at situasjonen for de ansatte på akuttpsykiatrisk avdeling har forverret seg drastisk siden 2015, med en 250 prosent økning i alle hendelser med vold, trusler eller utagering. VG var også i kontakt med Ahus og Østmarka, som har notert seg samme trend.

Mange av sykehusene oppgir redusert bemanning som en mulig medvirkende årsak til økningen i vold mot ansatte. Men, i motsetning til disse, har Nordlandssykehuset tvert imot opplevd å måtte øke personell på akuttenhetene.

– Vi har ikke redusert bemanning av sykepleiere og miljøpersonell, tvert imot har vi også hatt økt innleie av personell når det er behov for dette av HMS- og pasientsikkerhetshensyn.

Vanskelig å nå fram
Soløy-Nilsen i Bodø erkjenner at det er vanskelig å nå fram politisk med problemet, men forsøker å peke på sine bekymringer, blant annet gjennom å levere høringssvar til den foreslåtte Tvangsbegrensningsloven – Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten, der også trusselbildet adresseres:  

 «Etter lovendringen i 2017 erfarer vi en økning i voldhendelser både hvor pasienter og personell er innblandet. Med det foreslåtte endringene fra tvangsutvalget er vi bekymret for at denne tendensen vil fortsette. I tillegg erfarer vi at de økte dokumentasjonskravene i forbindelse med alle vedtak ved sist lovendring, vil øke ytterligere», skriver Nordlandssykehuset i sitt høringssvar.