Mener helsepersonell må være førstevalg i eventuell human challenge-studie

Det naturvitenskapelige tidsskriftet Nature fortalte nylig at amerikanske politikere diskuterer såkalte human challenge-studier. Ideen er å fremskynde en vaksine for Covid-19, ved at pasienter eksponeres frivillig for SARS-CoV-2, etter at de har fått vaksine.

Administrerende direktør i Forksningsrådet, John-Arne Røttingen, kunne fortelle til Dagens Medisin at dette er noe flere nå diskuterer, blant annet verdens helseorganisasjon (WHO).

Skeptisk etikk-professor
Professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk ved Universitetet i Oslo, er skeptisk til å fremskynde forskning, og mener den medisinske forskningshistorien er full av dårlige eksempler på å komme raskere frem til svaret. Han er kritisk til at human challenge-forsøk kan ende opp med å bli gjort på folk som ikke «vet bedre».

– Den medisinske forskningshistorien har flere eksempler på at medisinske forskere har drevet slike forsøk på seg selv, men den samme historien er dessverre mye rikere på eksempler hvor man har benyttet sårbare og marginale grupper som forsøkspersoner.

Solbakk viser til den tysk-amerikanske filosofen og etikeren Hans Jonas, som etter andre verdenskrig kom med flere forskningsetiske betraktninger som følge av medisinsk forskning gjennomført i konsentrasjonsleirene.

– Han introduserte på 1980-tallet et 'speilvendt' prinsipp i forskningsetikken, eller det han kalte prinsippet om en nedstigende grad av tillatelighet men økende omfang av tilgjengelighet av forsøkspersoner. Hans poeng var nettopp at forskerne selv burde stå i fremste rekke når forsøkspersoner skulle velges.
Kunnskapsprivilegium
Solbakk forklarer at begrunnelsen er at forskere, sykepleiere og leger som jobber med Covid-19 har privilegert innsikt i kunnskapen som finnes om sykdommen. De har derfor en bedre anledning til å ta informerte valg om de bør si ja eller nei til å være med i en eventuell utprøving.

– Derfor burde de først la seg bruke som forsøkspersoner, mens sårbare og marginale grupper burde komme aller, aller sist i køen.

– Poenget hans er at medisinsk forskning i kriser vil søke å komme frem til nye metoder raskt. Da blir mulighetene for å feile større. Det var i den forbindelse han introduserte prinsippet om at man skal rekruttere fra dem som har best innsikt. Slik unngår vi å gjenta forskningshistorien og å misbruke de aller mest sårbare.

Viser til svensk studie
Solbakk mener mange i Norge ikke er klar over at man kom frem til sammenhengen mellom sukkerinntak og karies i tennene, ved å gjøre forsøk på sårbare mennesker med mentalt handikap ved Vipeholms anstalt i Lund i Sverige på 50 tallet.

Det finnes flere dokumentarer om «Vipeholmsexperimenten» med et enkelt Google-søk.

– Vipeholmstudien ble utført ved at 660 mennesker ble foret med søtsaker i månedsvis. Forskerne observerte hvordan tennene ble ødelagt. 50 fikk ødelagt tennene fullstendig. Slik påviste man sammenheng mellom sukker og tannråte, forteller Solbakk.

– Stor usikkerhet
– Når det er snakk om en sykdom det er stor usikkerhet så bør man rekruttere forsøkspersoner fra de med best mulig innsikt med risiko og eventuell nytte. Altså helsepersonell. Fordi det er så mange usikkerheter med dette viruset, hvis man skal overhode tenke seg å gjøre slik forskning, så må de med best innsikt si at «vi skal gjøre dette på oss selv».

Solbakk mener å se en tendens til at mange land er villige til å «kutte hjørner» i koronasituasjonen.
Etterlyser skepsis
– Vi tillater ting som under normale forhold ikke burde vært tillatt. Det undrer meg over så lite diskusjon det har vært om denne smitteappen. Dette representerer et personvernovertramp som man ellers er veldig opptatt av å beskytte mot. Det at man i forskningen vil sette i gang med tiltak som truer grunnleggende prinsipp. Da må man tenke seg om flere ganger.

Solbakk mener det er særlig alvorlig å utfordre tidsdimensjonen ved vaksineutvikling, og mener det eksempler på det under svineinfluensaen.

– Da tvang man vaksineprodusentene prøve en vaksine kortere enn det som var vanlig og lot produsentene frasi de seg ansvar for langtidsbivirkninger. Derfor er det utbetalt erstatning til flere hundre. Jeg er personlig stor tilhenger av vaksiner. Men man skal være veldig forsiktig med å bryte grunnleggende kjøreregler å komme frem til et resultat fortere. Veldig mange av de alvorlige bivirkningene kommer etter lengre tidsbruk.

– Helt siden at man begynte med internasjonale kjøreregler etter andre verdenskrig så skal hensynet og interessene til den enkelte forskningsperson alltid gå foran vitenskapens og samfunnets interesser.

Unge personers altruisme
Solbakk mener det bør gjelde selv om noen unge mennesker som har liten risiko for sykdom av hensyn til det felles beste er villig til å risikere seg for forskning, ved en offer-handling.

– Det er flere grunner til at slike offer-handlinger ikke automatisk lar seg overføre til forskningens verden. For det første befinner vi oss i et felt hvor uvitenheten er mye større hva angår mulig nytte og risiko enn på andre felter. Det gjelder ikke minst i COVID 19-sammenheng: Det er det masse vi ikke vet om hvorfor dette viruset rammer mange flere eldre enn unge mennesker.

Han fremholder også at man ikke vet om resultatene av forskning utført på en gruppe unge mennesker, vil kunne nyttiggjøres for å beskytte de mest utsatte for dette viruset, nemlig eldre mennesker.

– Og for det tredje vet vi ikke i hvor stor grad man blir immun av viruset. I forskningen så vet man ikke konsekvensene av de tiltak man setter i gang med. Derfor forsker man. Og derfor er det så strenge krav til å ha informert samtykke.

Solbakk presiserer at det også er høyst usikkert om det vil være mulig å utvikle en vaksine.

– Dette har vi sett utfordringer med hiv / aids og malaria.

Kritisk til distribusjon
Dersom det skulle bli utviklet en eller flere vaksiner, er han klokkeklar på at det må komme en offentlig diskusjon på hvordan de skal distribueres i verden.

– I 2009 sikret alle velstående land seg nesten all vaksine mot svineinfluensa. Det må ikke skje igjen. Norge, i likhet med andre velstående land har forpliktet seg til å dele ny medisinsk kunnskap og behandlingsformer med utviklingsland. Det er en forpliktelse som er høyrelevant i en pandemisituasjon. For all epidemiologisk kunnskap og erfaringer tilsier at det nettopp er fattige mennesker og marginaliserte grupper i disse landene som også denne gangen vil bli hardest rammet.