Paradoksalt med permitteringer i fastlegetjenesten

Kronikk: Nils Kristian Klev, spesialist i allmennmedisin og leder for Allmennlegeforeningen

NOE ER FRYKTELIG galt når legekontorene blir nødt til å permittere ansatte midt i en pandemi. Det er utenkelig at noe lignende ville ha skjedd på sykehusene i denne krisesituasjonen, men det er stor forskjell på likviditeten i helseforetakene og på fastlegekontorene.

Koronaepidemien kom som kastet på oss, og på rekordtid har helsetjenesten gjennomført nødvendige endringer. «Budsjettrammer skal ikke stå i veien for nødvendige tiltak. Ingen må vente med nødvendige tiltak fordi de er bekymret for mulig inndekning», sa helseminister Bent Høie (H) medio mars.

OMSTILLINGENE. Sykehusene reduserte elektiv behandling og frigjorde ressurser, mens ansatte ble drillet i smittevern og ble forberedt på å ta imot strømmen av koronapasienter.

Fastlegekontorene rigget seg også for å unngå smitte og for å møte kommende behov. I løpet av få dager var de fleste fastlegene tilgjengelige på video. Driften er lagt om slik at alle pasienter først blir vurdert på video eller telefon. Kun de pasientene som trenger fysisk undersøkelse, møter opp på legekontoret. De med luftveissymptomer sluses til undersøkelse i separate lokaler eller egne luftveisklinikker. Det trenes på smittevern og prosedyrer oppdateres fortløpende basert på råd og anbefalinger fra myndighetene.

Resultatet er at færre pasienter møter fysisk opp på legekontorene.

KAPASITET – OG PERMITTERINGER. I prioriteringsdokumentet fra Helsedirektoratet heter det: «Det vil kunne bli behov for økt kapasitet på fastlegekontor og legevakt for å bistå i behandlingen av pasienter med alvorlige sykdomsforløp og betydelig komorbiditet. Det vil kreve tilstrekkelig med støttepersonell. Opplæring av annet helsepersonell til å utføre oppgaver delegert fra fastleger/allmennleger bør iverksettes».

Hvorfor må noen fastlegekontorer da permittere sine ansatte?

Svaret er enkelt: Et legekontor må, som alle andre virksomheter, forholde seg til grunnleggende bedriftsøkonomi: Når inntektene svikter, må det tas nødvendige grep.

PARADOKSET. Det er nettopp her problemet ligger. Vi står overfor den største krisen nasjonen har opplevd i fredstid, men finansieringen av fastlegeordningen var ikke tilpasset den nye situasjonen. Dette gir likviditetsutfordringer.

De nødvendige smitteverntiltakene som er innført, gjør at fastlegene behandler færre pasienter. Med aktivitetsbasert finansiering gir det lavere omsetning. Fastlegene er pålagt å være tilgjengelige og må holde kontorene åpne. Den eneste muligheten for innsparing ble permittering av ansatte. Paradokset er at ved permittering tar staten regningen for en situasjon som enkelt kunne ha vært unngått dersom de samme midlene ble tilført legekontorene på et tidligere tidspunkt.

Sykehusene ble bedt om å omstille driften for å kunne møte behovet og ble lovet nødvendige ressurser. Fastlegekontorene er en viktig del av beredskapen i helsetjenesten og skulle ha hatt samme garanti fra dag én. Det er tross alt legene i primærhelsetjenesten som skal stå for initial utredning, diagnostikk, og i stor grad behandling av de fleste pasienter med Covid-19.

UNDERLIG FORDELING. Behovet for palliativ behandling forventes også bli høyt i kommunene. Det er derfor underlig at 70 prosent av smittevernutstyret er tenkt fordelt til sykehusene, mens bare 20 prosent skal gå til kommunene.

Vi vet at det er flest årsverk i kommunehelsetjenesten, og behovet for smittevernutstyr blir ikke mindre når alle pasientene med Covid-19 skal følges opp i hjemmet, i omsorgsboliger eller på sykehjem. Uten tilstrekkelig smittevernutstyr lokalt vil det være økt fare for at helsepersonell smittes og igjen smitter pasientene.

Vi må se tjenestene samlet og sikre tilstrekkelige ressurser i alle ledd. Ingen kjede er sterkere enn sitt svakeste ledd. Først når hele den offentlige helsetjenesten ivaretas i prioriteringene, kan vi i fellesskap klare å takle de kommende utfordringene.

ØKONOMISK TRYGGHET. Det er bred politisk enighet om at fastlegeordningen skal videreføres. Myndighetene kjente godt til krisen i ordningen lenge før koronaviruspandemien var over oss. Finansieringssystemet for fastlegene må i en krisesituasjon raskt kunne tilpasses slik at det gir forutsigbarhet og sikrer driften uavhengig av utviklingen i pandemien. Da kan legekontorene – på lik linje med sykehusene – fortsette å rigge seg for de kommende utfordringene.

Det tok tid å få på plass de første takstendringene, og det vil ta tid før en kan måle effektene av dem.

Fastlegene har vist at de kan omstille seg raskt, men de trenger økonomisk sikkerhet for å opprettholde driften og beredskapen. Dette løses ikke ved mindre endringer i takstsystemet. Det krever raskere avklaringer og tydelige garantier fra myndighetene. Først da kan en sikre befolkningen tilgjengelige og godt rustede allmennlegetjenester i månedene som kommer.

Dagens Medisin 07/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen