Riktig kompetanse på rett plass kan sikre et trygt helsevesen

Kronikk: Grethe Dåvøy, operasjonssykepleier og førstelektor ved Høgskulen på Vestlandet
Petrin Eide, operasjonssykepleier og førstelektor ved Høgskulen på Vestlandet
Cathrine Ween Thoen, operasjonssykepleier og høgskulelektor, Høgksulen på Vestlandet og Haukeland Universitetssykehus
Signe Berit Bentsen, operasjonssykepleier og professor ved Høgskulen på Vestlandet og Oslo Universitetssykehus

OPERASJONSSYKEPLEIERE innehar teoretisk og praktisk kunnskap om smittevern, og denne kompetansen bør benyttes.

Med stor smittefare i befolkningen må mange helsearbeidere forholde seg til situasjoner med risiko for smitte, noe som kan være ukjent for dem. I mediene ser vi daglig at helsearbeidere tar på seg smittevernutstyr mer eller mindre riktig, og som kanskje ikke alltid utfører arbeidsoppgavene på en forsvarlig måte.

KOMPETANSEN. Det kan derfor være riktig å minne helseforetakene og kommunene på at vi har en gruppe spesialsykepleiere med høy faglig kompetanse når det kommer til å opprettholde god hygiene, personell som jobber med praktisk smittevern i krevende situasjoner daglig: Operasjonssykepleierne er kanskje de som har den beste kompetansen på praktisk smittevern i helsevesenet, noe man kan ha god nytte av under koronakrisen.

Hver eneste dag vasker operasjonssykepleiere seg omstendelig på riktig måte med såpe og vann, og de bruker hånddesinfeksjonsmidler for å forebygge at smitte overføres til pasientene. Med gjennomtenkt og innøvet atferd kler de seg i munnbind og visir, hette, steril frakk og hansker for å opprettholde sterilitet – og for å forebygge spredning av smitte.

Praktisk smittevern er å forstå hvordan smitte spres og hvordan smittespredning forebygges.

FORSVARLIGHETEN. Operasjonssykepleiefaget har som mål å hindre at smitte spres – og sørge for at infeksjoner forebygges. Operasjonssykepleiere bruker derfor basale smitteverntiltak i arbeidet de utfører, uavhengig av om pasienten har kjent smitte eller ikke – fordi smitte er usynlig og pasienten kan ha en uoppdaget infeksjon.

Basale smitteverntiltak handler om hvordan man forholder seg til aktuelle smittestoffer og mikrober. I tillegg handler det om hvordan man beskytter seg selv, andre og miljøet rundt, slik at ingen blir smittet.

Smittevern handler også om en kroppslig forståelse, der en alltid har kontroll på hendene, hva man har tatt på, og når og hvordan man må vaske hendene. Det handler om hvordan man beveger seg, unngår store ukontrollerte bevegelser, og hvordan man effektiviserer alle gjøremål og planlegger hvordan man skal gjøre ting før en starter på oppgaven, slik at den utføres på en sikker og forsvarlig måte.

KAMPEN MOT SMITTEN. Når risiko for smitte er til stede, må man ikke bare sikre pasienten, men også andre personer og miljøet rundt. Hvordan forhindrer man at utstyret vårt, veggene og resten av avdelingen blir forurenset? Hvordan sikrer man at det som er rent, forblir rent – og at det som er forurenset, isoleres og fraktes ut av avdelingen på en sikker måte?

Smittevern handler altså om å sikre både pasienten og personalet slik at de ikke påføres unødig smitte.

Inne på operasjonsavdelingene fører operasjonssykepleierne en kontinuerlig kamp for at ikke unødvendig utstyr skal være på operasjonsstuene: Vi opprettholder rom som er oversiktlige og ryddige slik at vi har kontroll over rommet. Ved smitte benytter vi oss av engangsutstyr der dette kan erstatte vårt vanlige utstyr, vi sikrer oss at forurenset utstyr merkes, og vi forlater operasjonsstuene via en sikker og gjennomtenkt rute, der urent utstyr ikke møter rent utstyr slik at vi forebygger smittespredning.

LOGISTIKKEN. Riktig utstyr, riktig håndtering av situasjonen og god logistikk er alfa og omega i praktisk smittevernsarbeid.

Det er ikke bare den direkte pasientkontakten som skal sikres: Også helsepersonell, renholdere, pasientrom, operasjonsstuer, korridorer og søppelkjørerne må være trygge på at de ikke blir påført smitte.

Derfor må det utarbeides rutiner og planer for sikker håndtering av utstyr, søppel, matleveranser, garderobefasiliteter og lignende – og vi må være en kunnskapsfront på hygiene og smittevern.

SMITTEMÅTENE. I dagens helsevesen opererer vi med tre ulike former for smitte;

• kontaktsmitte,
• dråpesmitte,
• luftsmitte.

I praktisk smittevern må alle smittemåtene tas hensyn til, da de kan gå inn i hverandre og påvirke hverandre. Kontaktsmitte betyr at smitte overføres ved kontakt med andre mennesker, dyr eller gjenstander med smittestoffer. Eksempler på smittestoffer som kan overføres med kontaktsmitte, er diaré og oppkast, lus og skabb, eller seksuelt overførbare sykdommer.

Smitte som ofte spres ved dråpesmitte, er forkjøles og influensa, mens meslinger, lungetuberkulose og vannkopper er eksempler på luftsmitte.

TILTAKENE. Luftsmitte er mest krevende å håndtere. Ved luft og dråpesmitte kreves det strengere tiltak, med egne skriftlige retningslinjer som skal overholdes. Denne typen retningslinjer innbefatter ofte:

• håndhygiene
• bruk av arbeidstøy
• bruk av beskyttelsesutstyr; hansker, munnbind, visir og beskyttelsesfrakk
• håndtering av avfall
• håndtering og transport av smittefarlig materiale, inkludert pasientprøver
• håndtering, rengjøring, desinfeksjon og sterilisering av rom og utstyr
• sterilforsyning, herunder innkjøp, lagring, reingjøring før sterilisering, pakking før sterilisering, bruk av sterilisator og kontrollrutiner.

Med Covid-19 i pasientnært arbeid vil det etter vår oppfatning være både kontaktsmitte, dråpesmitte og luftsmitte. De strengeste tiltakene bør derfor iverksettes for å forebygge at smitte spres mellom helsepersonell og til ulike sårbare grupper i samfunnet.

OPPLÆRING OG PRAKTISK HJELP. Derfor er det avgjørende at alle helseinstitusjoner får nødvendig kunnskap, opplæring og praktisk hjelp til å finne og gjennomføre de rette tiltakene i deres institusjon.

Praktisk smittevern handler altså om en helhetlig tenkning der en ser smittestoff, smitteverntiltak, mennesker og miljø i en sammenheng, vurderer kontinuerlig hva som er rent og urent, og at man organiserer omgivelsene slik at forebygging av smitte gjennomføres på en sikker og forsvarlig måte.

Det kan derfor være nyttig å bruke operasjonssykepleiernes spesialkompetanse i smittevern både i spesialist- og kommunehelsetjenesten. I dagens situasjon er det kanskje ikke utenkelig at antallet planlagte operasjoner som blir utført en stund fremover, vil være redusert. Noen operasjonssykepleiere kan da kanskje frigjøres til arbeid på områder der de, med sine kunnskaper og ferdigheter, kan bidra til å forebygge smittespredning til både pasienter og helsepersonell.

Ingen oppgitte interessekonflikter