Fremtidens sykehus må planlegges for kriser

Kronikk: Christina Østergaard, anestesisykepleier og sykehusrådgiver i Metier OEC
Fanny Sæthre, intensivsykepleier og sykehusrådgiver i Metier OEC
Ole Faafeng, intensivsykepleier og sykehusrådgiver i Metier OEC
Berit Haugan, sykepleier og sykehusrådgiver i Metier OEC

EN VIKTIG FORUTSETNING for nye sykehusbygg er at de skal fungere effektivt under normal drift, men samtidig ha fleksible beredskapsløsninger som kan tilpasses plutselige utfordringer.

Sykehuset skal håndtere pågang fra store pasientgrupper i kriser– som ved katastrofer eller som den aktuelle pandemisituasjonen. Dette er senest påpekt i kronikken til Dag Bøhler og Just Ebbesen i Dagens Medisin.

Les også: Manglende pandemiplaner bare en av mange svakheter

PLUTSELIGE ENDRINGER. Å utrede og planlegge sykehus, er en lang prosess. Som sykehusrådgivere og prosjektledere er vi godt kjent med premissene for nye sykehusbygg og utvikling av et eksisterende sykehus. Planleggingen baseres på føringer og behovsanalyser i tråd med den utviklingsretning helseforetakene beskriver. Disse utredningene munner ut i et estimert kapasitets- og arealbehov, gjerne med en horisont på 10–20 år.

I Veileder for tidligfasen i sykehusbyggprosjekter (Sykehusbygg 2017) understrekes det at byggene må være robuste for å kunne ivareta ulike og endrede organisasjonsformer.

Her mener vi at man med fordel kunne tilføye ivaretakelse av endrede behov som følge av større, plutselige samfunnsendringer, som for eksempel en pandemi.

ET TYDELIGGJORT BEHOV. Generalitet og fleksibilitet er sentrale kriterier i tidligfase av sykehusprosjekter og i valg av konsepter. Dette er uten tvil faktorer som koster mye initialt, men akkurat i disse tider blir det tydeligere enn noensinne hvor mye dyrere det kan bli dersom det ikke realiseres i praksis. Som underlag for valg av sykehuskonsept må dette forstås ut fra helsefaglige og funksjonelle behov.

Pandemien tydeliggjør behovet for faglige og driftsmessige begrunnelser for hvilke sykehusarealer som må ha disse utvidelsesmulighetene.

PLANLEGGING. I november 2019 skriver Helsedirektoratet i «Nasjonale faglige råd - Pandemiplanlegging kap. 2.1 Behandlingskapasitet ved en pandemi» at: «Beregninger viser at med en gjennomsnittlig liggetid for pandemisk influensa på syv dager, vil somatiske sykehus måtte frigjøre anslagsvis en firedel av sine ordinære sengeplasser til behandling av influensapasienter».

Estimatet er forbundet med stor usikkerhet, men helseforetakene bør legge planer for håndtering av en situasjon som er minst like krevende.

Dette betyr at helseforetakene raskt skal være i stand til å konvertere 25 prosent av sine sengeplasser til fullverdige intensivplasser.

INN MED NYE TANKER! Intensivenhetene blir ofte lokalisert i egne akuttfløyer, og enhetene har sjelden nærhet til ordinære sengeområder. Kapasiteten i intensivenheten blir «låst» til det faktiske antallet etablerte plasser og kan ikke ekspandere.

Det er mulig å tenke annerledes for å øke fleksibiliteten. Overvåkingsplasser bør lokaliseres ved intensivenhetene, slik at antallet intensivplasser kan økes når det er sesongtopper, og nærhet til intensivfaglig personell. Dette nødvendiggjør at medisinskteknisk infrastruktur er på plass i reservearealene. Det samme gjelder medisinskteknisk utstyr, utstyr som ellers kan utgjøre en del av reserven i den ordinære driften.

Med de smertelige erfaringene vi har fått om endringsbehov når – eller helst før – en krise oppstår, bør metodikk for areal- og kapasitetsberegning av ulike typer sykehussenger gjennomgås.

ETABLERTE SANNHETER! Kanskje står vi overfor et systematisk skifte i måten vi tenker sykehusplanlegging på, og kanskje er det rom for å tenke nytt om etablerte sannheter? Dilemmaene med sykehusbygg og smittevern er at de bygningsmessige tiltakene i en normalsituasjon er å separere pasienter, mens det ved et utbrudd er å samle pasienter.

Kun enerom i sykehus er en etablert sannhet i norsk sykehusplanlegging. En studie fra Høgskolen i Østfold, ledet av forsker og sykepleier Anne Karine Roos fra Sykehuset Østfold, konkluderer med at «Det foreligger ingen forskning som sikkert kan konkludere med hva som er å foretrekke av enerom eller fellesrom».

Det råder også en oppfatning om at enerom på sykehus øker bemanningsbehovet og behovet for overvåkingsutstyr generelt, og under en pandemi spesielt. Argumenter som smittevern, taushetsplikt og diskresjon taler for ensengsrom. Men om man drister seg til å gi ensengsrom en motvekt, kan argumenter om driftseffektivitet og arealeffektivitet få mer tyngde også under «normal» drift.

Les også: Uten bakkekontakt om ensengsrom

FLEKSIBILITET VED KRISER. Større enerom med mulighet for å doble kapasiteten ved kriser og pandemier, kan også vurderes. Et alternativ til spesifikke flersengsrom kan være «fleksible» ensengsrom, rom som er 25–30 prosent større enn arealnormen for ordinære ensengsrom. Dette er i utgangspunktet ensengsrom, men med tilrettelagt teknisk infrastruktur for to pasienter ved behov.

Slike behov kan dreie seg om nødvendige rokader av smittefrie pasienter ved en pandemi, katastrofe, «normalt» overbelegg eller for pasienter eller utstyr som av ulike årsaker har større plassbehov. Ved Det Nye Hospital i Vest, DNV-Gødstrup i Danmark er i overkant av 11 prosent av sengerommene dimensjonert som fleksible sengerom, nettopp for å ivareta endrede behov.

RASK KONVERTERING. Også i sykehotellfløyer i selve sykehusbygget kan rommene forberedes med medisinsk infrastruktur for rask konvertering til fullverdige pasientrom ved behov. Dette forutsetter selvsagt nærhet til øvrige kliniske funksjoner i sykehuset.

Vi mener at det også må tas høyde for tilstrekkelig lagerarealer og funksjonelle forsyningssystemer for eventuelle kriser. Erfaringer er at denne type areal ofte reduseres til fordel for andre viktige funksjons- og støtterom. Vi ser også at «on time»-forsyning er arealbesparende og ofte fungerer godt i en normalsituasjon.

Ved kriser kan situasjonen være ganske annerledes.

SYKEHUS UNDER KRISER. De siste ukene har smittespredningen i Norge blitt kraftig redusert som følge av at nordmenn holder to meters avstand, vasker hendene og hoster i ermet.

Kanskje er det en sannhet at vi ikke kan bygge oss til smittevern. Smittevern er først og fremst atferd både i normalsituasjonen og ved utbrudd.

Vi er like fullt forpliktet til å planlegge våre fremtidige sykehus til å være atskillig bedre rustet til å stå i store kriser enn det mange av våre sykehus er i dag. Dette ønsker erfarne sykehusrådgivere og klinikere å bidra til.

Interessekonflikt/disclaimer. Artikkelforfatterne har helsefaglig bakgrunn og er tilknyttet avdeling Helsebygg i Metier OEC; en del av det internasjonale konsulentselskapet RPS Group som har over 5000 ansatte og prosjekter i alle verdensdeler. I Norge holder hovedkontoret til i Oslo med 250 ansatte som er dedikert til prosjektledelse og tilbyr landets bredeste og dypeste prosjektfagmiljø til kunder innen både privat og offentlig sektor. Oppdragene omfatter foretak innen helsesektoren, bygg- og anleggs, justis-, bank- og finans-, samferdsel-, industri- og energisektoren.