Det er tid for å legge vekk den historiske tvangstrøyen!

Kronikk: Aud Obstfelder, professor ved Institutt for helsevitenskap og Senter for omsorgsforskning, NTNU i Gjøvik
Bente Norbye, dosent ved Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet
Lill Sverresdatter Larsen, forbundsleder i Norsk sykepleierforbund

COVID-10 HAR vist et tydelig behov for å se på ansvar og arbeidsoppgaver på nytt. Konsekvensene av epidemier bekrefter hvor viktig det er at sykehus og kommuner samarbeider, og at de ansatte ikke klarer seg uten hverandre.

Leger og sykepleier må legge bort sin historiske tvangstrøye, hvis vi skal tenke nytt om kunnskapsutvikling og innbyggernes behov i Covid-19-situasjonen og for fremtidens helsetjenester. Den sterke belastningen helsesystemene nå utsettes for, viser at en gjennomgang av roller er nødvendig.

ROLLEFORSTÅELSEN. Professor Torgeir Bruun Wyller stiller disse spørsmålene i Dagens Medisin 30. mars:

• Hvordan kan vi best ivareta alle dem med akutte sykdommer som ikke er Covid-19-relatert?

• Hvordan skal vi klare å utdanne brukbare leger, sykepleiere og andre helseprofesjonsgrupper dersom forbudet mot pasientkontakt skulle bli langvarig?

• Hvordan skal vi ivareta skrøpelige hjemmeboende som man nå knapt tør tenke tanken på å legge inn i sykehus uansett hvor syke de er?

Det haster med riktig rolleforståelse før vi når en topp av sykdomstilfeller. Samhandling er nøkkelen, ikke nye profesjonskamper.

STRIDIGHETER OM SYKEPLEIERE. La oss ta et lite tilbakeblikk: I februar i år kom forskriften om spesialistgodkjenning av sykepleiere med graden master i avansert klinisk allmennsykepleie. Den skal bidra til å møte kompetanse- og ressursproblematikkene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Disse tjenestene vil i økende grad få ansvar for pasienter med kompliserte hjelpebehov, samtidig som tilgangen på kvalifisert helsepersonell er begrenset.

Når sykehusene reduserer antallet sengeplasser og liggetid ved innleggelser, flyttes ansvaret for oppfølging til kommunene. Samtidig med at befolkningen blir eldre, øker antallet hjemmeboende pasienter med store bistandsbehov og behov for avansert behandling. I forbindelse med koronakrisen økes belastningen på kommunale helsetjenester ytterligere, og behovet for kompetanse økes tilsvarende.

AVANSERT BEHOV. Det er et åpenbart behov for avansert klinisk sykepleierkompetanse. Til tross for spørsmål om bredden ved utdanningen, og Legeforeningens skepsis til om sykepleiere med spesialistgodkjenning skulle erstatte leger og det de mente var en fare for pasientene, skulle få et dårligere medisinsk tilbud, så har politikere fremmet utdanningen.

Da er det nedslående at midt i Covid-19-situasjonen, hvor den avanserte sykepleierkompetansen virkelig kommer til sin rett, foreslår Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo å legge ned det sykepleiefaglige forskningsmiljøet som var sentral i utarbeidelsen av masterutdannelsen.

Det er heller ikke full støtte i det medisinske fakultet til å etablere studietilbudet i år.

NYTENKING MÅ TIL. Sunn skepsis og varsomhet er viktig med tanke på kvalitet og sikkerhet for dem som trenger hjelp. Men i forbindelse med spesialistgodkjenningen kan det virke som om skepsisen kommer fra et spesifikt tankesett: Nemlig et profesjonshierarki i håndtering av sykdom, helse og omsorg forstått som naturgitt. Tenkemåten virker som barrierer for nytenking og samarbeid mellom profesjonene. Siden nytenking i alle profesjoner er en forutsetning for å løse utfordringene som sektoren står overfor, er det uheldig. Og særlig nå.

Profesjonshierarkier er vel så mye resultat av ideologiske og politiske diskusjoner som vitenskapelig kunnskap og faktiske behov. Hierarkiene kunne dermed ha vært annerledes. Da helseprofesjonene vokste frem i etterkrigstiden, var det politiske klimaet, den demografiske utviklingen, sykdomsbildet – og mulighetene for å hjelpe – annerledes enn i dag.

TENK FORSVARLIG! Profesjonsstudiene viser at fremveksten av profesjonene og moderniseringen av Norge er to sider av det samme, og at den er preget av maktkamper om fagfelt og privilegier. Fagmiljøer som hadde ideer og ambisjoner om å etablere utdanninger, forhandlet med myndighetene om behovet for bestemte typer faglige ekspertise og hvordan den kunne organiseres. Strategiske støttespillere og alliansepartnerne ble brukt for å vinne frem med argumentene. Målene var å få monopol på bestemte arbeidsoppgaver basert på mandag fra myndighetene og beskyttelse av yrkestitlene.

Nå står vi i en tid hvor samfunnet krever noe annet av oss. Profesjonene må tenke nytt om roller, oppgaver og ansvar slik at vi løser utfordringene som helsesystemene står i. Vi må skape faglig forsvarlige og omsorgsfulle helsetjenester også i krisesituasjoner.

EN OPPLYST VEI? Studier viser at vi kan forholde oss til historien og samfunnsmandatet til sykepleie og medisin på en opplyst måte. Med støtte i forskningen kan vi få hjelp til å se oss selv fra utsiden. Slik kan vi bli mer konstruktive i diskusjonene om hvordan fremtidens helse- og omsorgstjenester skal se ut.

Vi trenger å heve blikket og vi trenger å diskutere profesjonsrelasjoner, ansvar og oppgaver på nytt. For å unngå rivaliseringer av arbeidsoppgavene og ukonstruktive forhandlinger, må vi kikke forbi våre stereotype forståelser av hverandre for å finne gode løsningsforslag med pasient i sentrum. Kompetanse utfordrer, men den utfordringen må vi ta.

Ingen oppgitte interessekonflikter