Bak Covid-19 spøker antibiotika-resistensen

Kronikk: Magne O. Sydnes, professor i organisk kjemi ved Universitetet i Stavanger

INFEKSJONER HAR BLITT pekt på som en sterkt medvirkende årsak til død som følge av Covid-19. Pasienter dør med korona, men ikke nødvendigvis direkte av koronaviruset.

Lengre sør i Europa, der antibiotika resistente bakterier er langt mer vanlige enn i Norge, viser det seg at rundt halvparten av de som dør av/med korona, også har en infeksjon – som regel lungebetennelse. 

Mye tyder også på at mange av dem har infeksjoner med resistente bakterier.

ANTIBIOTIKARESISTENS. Dette bringer søkelyset direkte over på et alvorlig problem som ikke vil forsvinne når korona er nedkjempet – antibiotikaresistens.

Antibiotikaresistens er på stadig fremmarsj og vil, om det ikke settes inn et skikkelig støt nå, føre til langt flere døde enn det en ser som følge av SARS-CoV-2. Det er estimert at innen 2050 kommer antibiotikaresistente bakterier til å ta livet av ti millioner mennesker årlig dersom ikke noe drastisk blir gjort.

Antibiotikabruk har vært og er mange plasser i verden misbrukt i den forstand at det brukes antibiotika når det ikke er nødvendig. Der er Norge med sin restriktive linje på bruk av antibiotika i en langt bedre situasjon enn mange andre nasjoner – og dette er definitivt en stor fordel i den situasjonen vi befinner oss i nå.

EKSPONERINGEN. Antibiotika brytes i liten grad ned i kroppen – både hos mennesker og dyr. Dette betyr at det aktive virkestoffet ender opp i naturen der bakterier eksponeres for lave konsentrasjoner av antibiotika. Det er denne eksponeringen som gjør at bakterier utvikler resistens. Dette fører igjen til at dersom man er så uheldig å få en infeksjon med en resistent bakterie, virker ikke de vanlige antibiotika-kurene slik som de skal.

Det betyr ikke nødvendigvis «game over», men at en må ty til det som ofte betegnes som siste skanse-antibiotika for å få has på bakteriene. Det vil si antibiotika som ikke har vært så mye i bruk – og at det dermed er lite resistens blant bakteriene mot dette virkestoffet.

AKADEMISK ØVELSE. Overforbruk av antibiotika og sein nedbryting av disse forbindelsene i naturen – sammen med få nye medikamenter på markedet over de siste tyve-tretti årene – er årsaken til at vi har havnet i dette uføret. Den farmasøytiske industrien har liten interesse av å utvikle nye antibiotika ettersom de har lavt inntjeningspotensial – i og med at nye antibiotika helst skal brukes så sjelden som mulig.

Det har derfor blitt en akademisk øvelse, med noen få unntak, å utvikle nye forbindelser med antibiotisk virkning. De fleste forskningsmiljøene har valgt å utvikle nye forbindelser, ofte basert på det vi kaller nye scaffolds – forbindelser med nye romlige strukturer. Fordelen med nye scaffolds er at bakteriene ikke kjenner de igjen fra tidligere og dermed ikke kan bruke en kjent nedbrytningsmekanisme.

Les også: Norsk-produsert antibiotika kan slå ned pandemier

EN NY KJEMI. Vi har i tillegg til å ha fokus på nye scaffolds, også arbeidet med å utvikle kjemi som gjør at antibiotika brytes mye raskere ned etter bruk. Vi har innarbeidet i molekylene våre en struktur som brytes ned når det eksponeres for lys. Så lenge forbindelsen er i mørket, er den hel og aktiv. Dette er tilfellet så lange den befinner seg i pilleglasset og i kroppen, men når den skilles ut fra kroppen og blir eksponert for lys, brytes det aktive virkestoffet ned til to inaktive deler.

På denne måten vil ikke det aktive virkestoffet være tilgjengelig i naturen, og bakterier kan derfor ikke utvikle resistens mot det.

NYE MULIGHETER. Kjemien som vi er i ferd med å patentere, har vi kalt «post treatment photodecomposition». Denne nye kjemien sikrer at det blir svært vanskelig for bakterier å utvikle resistens mot de nye stoffene siden oppholdstiden i naturen er veldig kort. Den åpner også for mange andre spennende muligheter der en ønsker å bryte ned aktive virkestoffer etter at de har gjort jobben sin.

Den pågående pandemien har ytterligere aktualisert forskningen vi driver med. Vi ser frem til å komme tilbake på laboratoriet for å fortsette arbeidet med denne hyperviktige forskningen.

Ingen oppgitte interessekonflikter