Så vanskelig – og så enkelt

Innlegg: Esperanza Diaz, førsteamanuensis ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen (UiB)
Bernadette Nirmal Kumar, president i The European Public Health Association (EUPHA), seksjonen for migrasjons- og minoritetshelse

ONSDAG FIKK VI vite at noen innvandrergrupper sannsynligvis er overrepresentert blant de covid-syke i Norge. Dette er ikke unikt for oss. Det samme ser ut til å være tilfellet i vårt naboland Sverige, og anerkjente forskere og fagmiljøer internasjonalt har ytret denne bekymringen om migranter helt siden epidemien begynte å spre seg.

Smitteforebyggende tiltak for hele befolkningen er ikke sterkere enn det svakeste ledd. Til tross for at det finnes mange ressurssterke og integrerte innvandrergrupper, finnes det også grupper med svake norske språkferdigheter som ikke kan benytte seg av informasjon verken på norsk eller engelsk. Tilgjengelig og pålitelig informasjon på riktig språk er derfor helt nødvendig.

HVORDAN NÅR VI FREM? Helsemyndighetene og en del kommuner i Norge har oversatt informasjonen til de store språk fortløpende og prøvd, etter beste evne, å ha informasjon tilgjengelig på offisielle nettsider. Likevel ser det ut som om dette ikke har fungert med innvandrere fra Somalia, og kanskje også fra andre land. Hvordan kan man ha en bedre løsning?

I flere år har fagmiljøene etterspurt registrering av innvandrerbakgrunn i helsejournaler og nasjonale register på lik linje med alder og kjønn. Kreftregisteret har kommet frem som et forbilde med systematisk innhenting av fødeland for alle innbyggere, men systematisk registrering av landet folk kommer fra, har dessverre ikke vært prioritert ellers verken i registre eller i helsetjenestene.

Begrunnelsen er ofte at slike opplysninger kan bli misbrukt, med referanser til uhyggelige historiske hendelser. Likevel har vi tidligere påstått at det kan være like diskriminerende at man ikke registrerer slike opplysninger – hvis det medfører at vi ikke kan tilby likeverdige tjenester til innvandrere.

SPRÅKOVERSIKT? I en krisesituasjon er tiden knapp, og alt fungerer best når man har en beredskapsplan. Vårt spørsmål i lys av dagens situasjon, er følgende: Hadde det ikke vært en fordel hvis hver person hadde fått informasjon både på norsk og morsmålet?

Hvis kommunene rutinemessig hadde hentet inn informasjon om hvilke språk det enkelte individet behersker, eller ved en rask tilkobling av folkehelseregister med helsetjenestene, kunne eksempelvis alle ha fått sms på eget språk som de kunne forstå fra begynnelsen av.

Man kunne kanskje også ha sendt direktelenke til relevante sider, både offisielle og dem som er utviklet i samarbeid med egne miljøer, og som innvandrere som ikke snakker norsk, kunne benytte seg av. Da ville vi ha vært bedre rustet for kriser som den vi opplever nå.

TVERRKULTURELL BROBYGGING. Så er livet mer komplekst enn språkferdigheter. Kunnskap om helsetjenestene, kulturell forståelse av sykdom og av felleskap, vurdering av egen helserisiko, utdanning, levekår, boligsituasjon, og mange andre faktorer, spiller inn i våre daglige avgjørelser.

Enkelte innvandrergrupper opplever i tillegg ulike barrierer og hindringer for tilgang til helsetjenester, spesielt når det kreves en telefonsamtale på norsk på forhånd. Dette skal vi fortsette å jobbe med, men forståelig informasjon er grunnlag for dialog som krever for å bygge tverrkulturelle broer.

Virus skiller ikke mellom mennesker. La oss heller ikke diskriminere ved å få bedre tilpasset tjenester til alle våre innbyggere før neste krise slår til. En del av løsningen er enkel: Registrer hvor folk kommer fra – og/eller hvilke språk folk snakker!

Oppgitte interessekonflikter: Esperanza Diaz er også tilknyttet Enhet for migrasjonshelse ved Folkehelseinstituttet (FHI), som seniorforsker i en 20 prosents stilling.