Når alle bidrag teller, er Norge på sitt fineste

Kronikk: Hans Christian Hansson, direktør for samfunnskontakt i Roche Norge

LITT OVER TO uker har gått. Det var fortsatt sosialt akseptabelt å hilse på hverandre med et fast håndtrykk og sitte så tett rundt møtebordet at du risikerte å komme borti sidemannen da pappkoppen med lunken kaffe ble ført mot munnen.

Helse- og omsorgsministeren hadde invitert privat næringsliv til departementet. Vi hadde ennå ikke startet å snakke om dugnad, men det var like fullt lagarbeid møtet skulle dreie seg om. Det nye koronaviruset hadde allerede nådd Norge, og statsråden ville være tidlig ute. Situasjonen i Italia skapte overskrifter: Nå gjaldt det å vise handlekraft, forberede seg best mulig – og samtidig sørge for at alle gode krefter var om bord.

ALVORET. Det var en alvorstynget helseminister Bent Høie (H) som innledet, flankert av den øvrige toppledelsen i departementet. Rundt bordet var representanter for fremtredende organisasjoner i næringslivet, blant dem NHO, Norsk Industri, Virke, Melanor og Norway Health Tech. Vi i Roche var invitert som en sentral leverandør av både diagnostikk og legemidler til sykehus over hele landet.

Enkelte klinikker hadde allerede begynt å rapportere om en potensiell mangel på smittevernutstyr. Ved noen laboratorier merket de at kapasiteten til å teste pasienter for det nye koronaviruset var i ferd med å nå bristepunktet.

DIALOGEN. Næringslivsaktørene rundt bordet lovet å brette opp ermene, samtidig som helseministeren varslet en bedre samordning av den nasjonale responsen – blant annet gjennom styrket koordinering: Hvor er behovene størst, hva risikerer klinikkene å gå tomme for, hvor haster det mest?

Mye har skjedd siden denne første tirsdagen i mars. Men det som er soleklart, er at en tett dialog mellom det offentlige og private har vist seg å være avgjørende for virkelig å mobilisere.

Da stortingsmeldingen om helsenæringen ble lagt frem av daværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen og statsråd Bent Høie i fjor vår, var det opptil flere i den private delen av helsetjenesten som knapt hevet et øyenbryn. Joda, det ble varslet et styrket offentlig-privat samarbeid, en kulturendring. Men ville ord noensinne bli til handling? «Hørt det før», var omkvedet blant enkelte.

INNSTILLINGEN. Jeg må likevel si at jeg har registrert en bedring. En åpnere tone, en mer tillitsfull dialog. Og nå, når landets helsetjeneste virkelig er avhengig av at alle løfter i samlet flokk, blir det ekstra tydelig.

Som et resultat av møtet helseministeren inviterte til, satte diagnostikk-divisjonen hos oss i Roche i gang det interne maskineriet for å skaffe til veie to avanserte instrumenter som til sammen øker kapasiteten for koronavirus-testing med opptil 2880 prøver i døgnet. Da vi fikk tydelige signaler om at det ville være avgjørende å legge til rette for intensivert testing fremover, måtte deltakerne i teamet handle raskt. Globalt har økningen i etterspørsel etter testutstyr vært dramatisk, noe som fører til konkurranse selv mellom land.

MOBILISERINGEN. Vi i Roche er også glade for at amerikanske myndigheter har strukket seg langt for å haste-godkjenne en ny test for viruset, som gir både tidsbesparelser og økt leveringssikkerhet i en krevende tid. De første testene av dette slaget kom til Norge bare noen få dager etter at FDA ga det formelle klarsignalet til bruk ved helsekriser. Testene kjøres på de to maskinene som flere av våre medarbeidere har arbeidet dag og natt for å klargjøre til bruk i Oslo og på Lørenskog i det siste. Jobben de gjør, har enorm betydning, og vi er stolt av dem.

Dette er bare ett eksempel. En lang rekke bedrifter, laboratorier, sykehusavdelinger, institusjoner og ikke minst enkeltpersoner bidrar i det som nå faktisk er en sann dugnad. Når virustrusselen skal bekjempes, er det ikke først og fremst avgjørende om du jobber i det private eller det offentlige.

SAMFUNNSHJULET. Jeg tror vi alle merker den helt spesielle stemningen landet vårt preges av nå. I Oslos gater er det en særegen stillhet, særlig på ettermiddags- og kveldstid. En tilfeldig kvinne jeg passerte her om dagen, sendte meg et vennlig smil da vi passerte hverandre. Jeg ble faktisk litt rørt.

Vi er alle i et slags skjebnefellesskap. Hver eneste av oss teller, og alle bidrag er viktige: Bidrag til å hindre at smitten får spre seg, til å holde moralen oppe, til å hjelpe dem som sliter, til å holde hjulene i samfunnet i gang.

Jeg fylles av takknemlighet overfor dem som nå ivaretar de mest kritiske funksjonene i landet vi er så glade i. Mange av dem utsetter seg selv for risiko mens de utfører oppgaver for fellesskapet: Dette gjelder selvfølgelig alle de fantastiske medarbeiderne i helsetjenesten, men også de som må gjøre en ekstra innsats for å holde offentlige bygninger, kontorer, tog og ferger rene, de hardtarbeidende menneskene som jobber i dagligvarehandelen og sørger for at butikkhyllene etterfylles, kabinpersonellet som tar hånd om sikkerheten i stappfulle fly fra Spania for å få folk hjem til sine nære og kjære.

DE NØDVENDIGE GREPENE. Jeg vet ikke om noen av oss som var på helseministerens kontor denne tirsdagen for to uker siden, hadde sett dette komme. Men det var et stort alvor i rommet.

I mellomtiden står vi overfor det som Verdens helseorganisasjon (WHO) har erklært som en pandemi. Statsminister Erna Solberg og resten av regjeringen har innført noen av de strengeste og mest radikale tiltakene Norge har sett i fredstid. Grensene er nærmest lukket, tusenvis sitter i karantene.

Samtidig er alle gode krefter nå mobilisert. Heldigvis ble det tatt nødvendige forberedende grep, og heldigvis ser vi at alle parter jobber godt sammen også nå som vi står i krisen. Så er den heller ikke over. Vi vet ikke hva som kommer, og vi vet ennå ikke om vi var godt nok forberedt.

Men det vi vet, er at et virus ikke skal få knekke den norske dugnadsånden.

Interessekonflikt/disclaimer: Artikkelforfatteren leder Policy & Healthcare Innovation-avdelingen i Roche Norge. Roche er et globalt bioteknologiselskap som markedsfører både legemidler og diagnostiske verktøy i det norske markedet.