Statlig luftambulanse kan føre til tap av forskningsmillioner

Innlegg: Erik Zakariassen, forsker ved Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin, Norce

ETTER HØSTENS problemer i luftambulansetjenesten i nordfylkene er det fult forståelig at innbyggerne i berørte kommuner og talspersoner i primær- og sekundærhelsetjenestene er kritisk til anbud som et viktig premiss for drift av tjenesten.

Også blant personell i luftambulansetjenesten er det ønske om statlig overtakelse. Anbudsprosessene skaper usikkerhet.

SUKSESSEN. Det har vært drevet luftambulansetjeneste i Norge siden 1930-tallet. I 1978 startet allmennlegen Jens Moe legehelikoptervirksomhet i Norge, med innleid helikopter, bemannet med lege, flyger og redningsmann etter modell fra den sveitsiske tjenesten. Moe opprettet Bård Østgaards stiftelse (senere Stiftelsen Norsk Luftambulanse) for å sikre økonomien i prosjektet gjennom verving av medlemmer. Det er ikke en overdrivelse å skrive at det ble en suksess.

Da staten overtok kostnadene ved luftambulansetjenesten i 1988, under Arbeiderpartiets sosialminister Tove Strand Gerhardsen, hadde den frivillige organisasjonen allerede driftet luftambulansehelikoptre. Ved oppstart i 1988 ble ordningen at operatører fikk kontrakt med Rikstrygdeverket, både innen ambulansefly og ambulansehelikoptre. Legene som bemannet helikoptre, var ansatt ved fylkeskommunale sykehus.

UTEN UTBYTTE. Stiftelsen Norsk Luftambulanse opprettet et heleid datterselskap for å kunne delta i anbudsprosessene, Norsk Luftambulanse AS (NLA). I årenes løp har NLA «tapt og vunnet» anbud i konkurranse med eksempelvis de helkommersielle selskapene Airlift og Lufttransport. Ved siste anbudsprosess fikk NLA ansvar for å drifte alle luftambulansehelikoptrene i Norge. I motsetning til eksempelvis Lufttransport, er NLA eid av en ideell stiftelse der det ikke blir tatt ut utbytte.

Hvis det finnes overskudd gjennom drift av NLA, noe som vill overraske meg, går de midlene tilbake til helsetjenesten og pasientene via utviklings- og forskningsarbeid innen akuttmedisinsk behandling og utvikling av selve luftambulansetjenesten.

FINANSIERINGSKILDE. Gjennom å eie det operative datterselskapet NLA AS, har Stiftelsen Norsk Luftambulanse god tilgang til å drive utvikling og forske. Størstedelen av forskningen skjer i tett samarbeid med universitetene i landet. Kreftforeningen trenger operativt personell som jobber med kreft, for å få gjennomført de gode forskningsprosjektene. Stiftelsen Norsk Luftambulanse trenger operativt personell, som eksempelvis piloter, for å kunne gjennomføre forskning på våkenhet og skiftarbeid. Dette er et sikkerhetsarbeid som følges med interesse fra flere luftambulanseoperatører i Europa.

Om staten hadde drevet tjenesten, kunne Universitetet i Bergen (UiB) sikkert ha fått gjennomført studien, men man hadde stått i fare for å kutte ut en viktig finansieringskilde og pådriver. Poenget er at det er NLA AS selv som ønsker studiene tilknyttet sitt sikkerhetsarbeid. UiBs kompetansemiljø innen temaet gjennomfører studien, og Stiftelsen Norsk Luftambulanse som finansierer.

FOLKELIG FORANKRING. Piloter og redningsmenn driver utviklingsprosjekter finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Legene som bemanner helikoptrene, ansatt i helseforetakene, gjennomfører akuttmedisinsk forskning finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

I perioden fra 2009 til 2019 har stiftelsen brukt 1,9 milliarder kroner på formål, utvikling og forskningsprosjekter med relevans for luftambulansetjenesten, men også med store bidrag til akuttmedisinsk forskning til nytte for både de som betaler for luftambulansen (Staten) og primærhelsetjenesten i kommunene.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har eksempelvis hatt flere prosjekter finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Dette kan stiftelsen gjøre fordi medlemmene bidrar med ekstra midler til forskning og utvikling. Den folkelige og ideelle forankringen har slik vært et gode for utviklingen av luftambulansetjenesten og akuttmedisin i Norge.

KONSEKVENSER. Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) har satt ned et utvalg for å utrede driftsform og eventuell statlig overtakelse. I denne prosessen må politikerne ikke glemme muligheten for tap av en organisasjon som ønsker å jobbe med videre utvikling og forskning innen akuttmedisin og luftambulansetjeneste.

For Stiftelsen Norsk Luftambulanse kan det bli vanskelig å fortsette dette arbeidet uten den tette tilknytningen til det operative.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren har vært fagsjef for forskning i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Han sluttet i Stiftelsen Norsk Luftambulanse i 2016.