Vi må kunne tenke nytt om alderdom

Kronikk: Linda Hildegard Bergersen, professor i fysiologi ved Universitetet i Oslo, på vegne av medlemmene i forskergruppen Bærekraftig aldring*

FOR FØRSTE GANG i historien er det flere personer over 65 år enn det er personer under fem år. Noen hevder at «sølvtsunamien» med aldersbetingede helseproblemer er en trussel mot menneskeheten på linje med global oppvarming. Men aldrende mennesker er også en ressurs av intellekt, erfaring og arbeidsevne som må dras nytte av og forvaltes bærekraftig.

God helse er nøkkel til god alderdom. Vi vet at årene med god helse blir flere, og vi arbeider for å fremme denne utviklingen og for at årene med dårlig helse skal bli bedre.

ØKT HELSELENGDE. I arbeidet vektlegger vi økt «helselengde» fremfor økt «livslengde». Økt kunnskap om aldringsprosessen gir muligheter for å forsinke aldringen, med uante helsegevinster, men også negative konsekvenser. Samtidig med medisinske nyvinninger står vi overfor tilbakeslag, som økende forekomst av mikrober med multiresistens mot antibiotika. Denne menneskeskapte globale krisen truer hundre års helsefremskritt, og særlig hos gamle mennesker.

Men alderssvekket infeksjonsforsvar, muskelsvinn og reduserte organfunksjoner kan motvirkes, blant annet med enkle endringer i livsstil, kosthold og kosttilskudd. Helsegevinsten av fysisk aktivitet både for kropp og hjerne er kjent og dokumentert. Ett «nytt» middel er vitamin B3-derivatet NAD+, som er nødvendig for cellenes energiproduksjon, men som tapes med alderen. Dette er emne for et symposium ved Ahus, og for flere kliniske forsøk i Norge. Ett av dem er presentert i Dagens Medisin.

ELDRE RAMMES. I Norge har vi et godt utbygd helsevesen, allment tilgjengelig uten kostnader utover frikort-grensen, tannhelse unntatt. Mange ser seg ikke råd til tannbehandling og ender opp med dårlig munnhelse og økt risiko for sykdom – blant andre diabetes, hjerte- og karsykdom, kreft, lungesykdom, demens – ernæringsvikt og psykososiale problemer. Dette rammer særlig de eldre.

Selv om en del medisinske nyvinninger har store kostnader, er viktige helsefremmende tiltak relativt enkle og billige, men likevel ikke fullt utnyttet. Gode sosiale relasjoner, riktig kosthold og regelmessig fysisk aktivitet kan senke risikoen for tidlig utvikling av demens. Mange kan ta sunne valg, færre gjør det. Hvordan bedre dette? Hvordan kan vi unngå ytterligere økte klasseskiller i helse?

KJÆRLIGHET OG ARBEID. Enkelt sagt er arbeid og kjærlighet det som gjør livet verdt å leve. Tap av arbeidsfellesskap og tap av livspartner er smertefulle, opprivende endringer. Et økende antall vil ønske å stå i arbeidet parallelt med bedret helse ved høy alder.

Det er viktig å utnytte de gamles erfaring og arbeidskraft. Det bidrar ikke bare til at den enkelte får et meningsfullt liv, men motvirker at andelen av yrkesaktive minker med økende gjennomsnittlig levealder. Hvordan skal lovverk og organisasjon av arbeidslivet tilpasses? Bør individualiseringen av medisinsk behandling som nå vokser frem, gi en parallell individualisering av pensjonering? Hvordan skal man i så fall takle de individuelle og sosiale forskjellene som vil følge med?

UTENFORSKAP OG OVERGANGER. Overgangen fra å være en nyttig samfunnsborger til plutselig å stå utenfor og ikke lenger bli sett, bør gjøres mykere, og smerte og tap mildere. Men mange er ikke godt nok forberedt. Hvordan kan du bevare erkjennelsen av at du er unik og verdifull, når du blir prisgitt andres omsorg og velvilje? Hvordan kan man unngå at omsorg oppleves som overgrep eller diskriminering?

Bevisstgjøring og holdningsendring må til. Skjønnlitteraturen viser at i alderdommen intensiveres både det gode og det vanskelige, og at mennesket er «aldersløst»: Vi bærer på følelser og tanker til siste åndedrag.

STATENS ANSVAR? Staten skal legge til rette, men mye må være individets ansvar. Hvordan bør denne ansvarsfordelingen utvikles? Klarer vi å tenke langsiktig nok, eller vil vi ha belønning for raskt. Regelmessig øving og trening i barne- og ungdomsår for langsiktige mål gir individet gode vaner og evne til ansvar.

Hvordan kan vi unngå økende forskjeller blant den stadig økende gruppen av eldre. Dette er en av de normative og etiske utfordringene ved økt livslengde. Andre sider er tilpassingen til generelle helseprioriteringer og utfordringene til finansiering når befolkningen får en stadig større andel av eldre.

Det trengs et interdisiplinært nybrottsarbeid der innsikter i humaniora og samfunnsfag bringes i full interaksjon med ny kunnskap fra biologi, medisin og helsefag. For dette har vi startet «Bærekraftig aldring», et tverrfaglig team i forskernettverket NO-Age, som omfatter skjønnlitteratur, filosofi, samfunnsmedisin, samfunnsøkonomi, odontologi, bakteriologi, molekylærmedisin, fysiologi og nevrovitenskap.

Tilleggsinformasjon. Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser at hun skriver på vegne av «Bærekraftig aldring», en forskergruppe tilknyttet Universitetet i Oslo. Foruten Linda Hildegard Bergersen består gruppen av Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy, Evandro Fei Fang, Olav Gjelsvik, Lene Hystad Hove, Janicke Cecilie Liaaen Jensen, Simen Markussen, Hans Olav Melberg, Hilde Loge Nilsen, Fernanda Cristina Petersen, Tove Pettersen og Jon Storm-Mathisen.

Dagens Medisin 01/02-2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen