StatMed – en glimrende ide

Innlegg: Roar Dyrkorn, spesialist i klinisk farmakologi og allmennmedisin, Trondheim

UNDER ET helsepolitisk seminar i regi av Legeforeningen i Trøndelag og Helse Midt-Norge RHF før jul redegjorde medisinsk direktør Steinar Madsen i Statens legemiddelverk (SLV) for utviklingen når det gjelder legemiddelmangel, noe som kan få enhver helsearbeider til å bekymre seg.

Hvis jeg husker riktig, var det i 2018 noe over 600 mangelsituasjoner, mens man i 2019 nærmer seg 1200.

NORSK PRODUKSJON. Under debatten ble Madsen spurt om det ikke var en ide for Norge å starte opp med legemiddelproduksjon i større grad, noe han nærmest var avvisende til ettersom det vil kreve så store investeringer. Han var heller ikke nådig når han omtalte den internasjonale legemiddelindustriens jag etter profitt som et større mål enn å bedre folkehelsen.

I ikke så forgagne tider hadde vi en viss legemiddelproduksjon i Norge, og ifølge Farmatid (26.01.2009) var det i 2007 hele ti produsenter av legemidler i Norge. Vår nasjonale «gigant» Nycomed kjøpte i 1990-årene og fremover opp flere av de norske produsentene, men ble selv oppkjøpt av Takeda i 2011 – og dermed var det nesten slutt for legemiddelproduksjon i Norge.

EN GLIMRENDE IDE. Jeg ble derfor inspirert da den gode kollega Gisle Roksund, i Legeliv-spalten i Dagens Medisin, tok frem igjen ideen fra professor Mette Kalagers kronikk i Tidsskriftet for Den norske legeforening fra mai i år, der StatMed foreslås som en delløsning av problemet med legemiddelmangel. Dette mener jeg er en glimrende ide!

Steinar Madsen mener dette blir for kostbart. Men hva er kostbart? Pasienter som ikke får nødvendig medisin, er kostbart, og ifølge Madsen kommer problemet med mangelsituasjoner til å øke.

INVESTERINGER. Nylig meldte Dagens Medisin at MSD kjøpte opp selskapet ArQule for 2,7 milliarder dollar for å sikre seg en sterkere posisjon i det onkologiske feltet, noe som raust regnet blir omtrent 270 milliarder norske kroner. Dette er mindre enn en fergefri E39 til 350 milliarder kroner, men mer enn utbygging av Nordlandsbanen til 150 milliarder. Dette er store og fremtidsrettede prosjekter, dog ikke noe å leve av etter oljen.

Ja, det er store summer, men med et pensjonsfond på over 10.000 milliarder kroner kan man bruke av overskuddet til å kjøpe opp – eller etablere – en ny Statmed-bedrift per år?

Det er én produsent som lager benzylpenicillin, noe som gjør leveranser risikable. Det har vært antydet at det vil koste to milliarder norske kroner å sette opp en slik produksjon.

ARBEIDSPLASSER. Mesteparten av råstoffproduksjon til legemiddelindustrien foregår, etter det jeg vet, i India og Kina, og etter det man har sett i diverse TV-dokumentarer skjer ikke dette under helt klimanøytrale forhold. Der råstoff til antibiotika produseres i India, er grunnvannet forurenset av antibiotika. Dette ville vi kunne ha kontroll over i Norge – og vi kunne bygge opp en industri med penger fra pensjonsfondet som kan gagne fremtidens pensjonister.

De fleste essensielle legemidler er i dag av patent. Vi kan dermed bygge opp en generikaindustri som i tillegg til å gjøre oss selvforsynt med disse legemidlene, kan bli en eksportvare som gir arbeidsplasser og inntekter.

TANKEKORS. Det å bygge opp kunnskap og kapasitet til syntetisering av råstoff for legemiddelproduksjon, vil passe med fremtidige politiske mål om at vi etter oljen må satse på å bli en større kunnskapsnasjon.

Det er et tankekors at Russland satser på å bli selvforsynt med legemidler innen 2025. Det får vi ikke til i Norge, men det er på tide å begynne satsingen.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin 01/02-2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen