Luftambulansekrisen – en mediehistorie

Kronikk: Carl-Erik Grimstad, stortingsrepresentant (V), Helse- og omsorgskomiteen

DET ER EN underdrivelse å si at det de siste par årene har stormet rundt luftambulansetilbudet i Norge. – Stopp dette kaoset før folk dør, skrev avisa Nordlys på lederplass 9. desember.

«Kaoset» dreide seg om svekket beredskap etter at det ble avdekket tekniske problemer ved de ti ambulanseflyene til operatøren, selskapet Babcock. Senere oppsto sykdom blant flygerne som også rammet beredskapen.

UNDERKOMMUNISERINGEN. Beredskapsprosenten i august, september og oktober var på noe i overkant av 90 prosent. I november hadde det bedret seg noe, til 93,28 prosent. I desember var den totale beredskapen på 110,7 prosent etter at regjeringen og operatøren hadde satt inn sine tiltak. Operatøren, Babcock, sto alene for over 90 prosent.

All beredskap som ikke svarer til kontrakten med operatøren, er bekymringsfull – særlig i Nord-Norge, som har omtrent dobbelt så mange luftambulanseoppdrag som samlet i landet ellers. Situasjonen knyttet til tekniske problemer – fra 6. til 20 desember – var på mange måter alvorlig. Det er små sikkerhetsmarginer i flybransjen, og det var på et tidspunkt helt nødvendig å la flyene stå på bakken.

Den innsatsen som ble gjort både av operatør og myndigheter for å avhjelpe dette, står det stor respekt av og er sterkt underkommunisert.

OPPOSISJONEN. Noen av de politikerne som har kritisert regjeringen sterkest, var i 2009/10 i en ganske lignende situasjon, men uten at det tiltrakk seg oppmerksomhet verken på Stortinget eller i pressen. I 2009 fikk ikke bare regjeringen Stoltenberg fornyet tillit, men også Lufttransport, som igjen hadde vunnet anbudskonkurransen om operatøransvaret. I anbudet lå anskaffelsen av nye fly. Dette var åpenbart nødvendig: De gamle maskinene begynte å skrante, men flyene lot vente på seg.

Statistikken for 2009 viste at flyene, av tekniske årsaker, var utmeldt hele 300 timer. Beredskapen i 2009 var på 90.83 prosent, og året før var det enda verre; 87.62 prosent.

I kontrakten med Lufttransport i denne tiden var det et krav om 95 prosents beredskap – innenfor den tiden som var innenfor det selskapet selv kunne kontrollere. Denne flykontrakten startet i juni 2009, men forsinkelse ved installasjon av medisinsk innredning gjorde at flyene ikke kom i tjeneste før våren/sommeren 2010, altså ett år etter.

UTFORDRINGENE. Beredskap er i denne situasjonen altså et forhold målt opp mot kontrakten som selskapet har under sin kontroll. I tillegg kan det oppstå forhold som hviletidsbestemmelser, mangel på flysykepleiere etc. som gjør at beredskapen svekkes. For 2008 og 2009 var således den totale beredskapen på 86.49 og 87.94 (henholdsvis 2008/09-tall basert på Lufttransports opplysninger). I nåværende kontrakt er det ikke noe absolutt krav til prosent-beredskap, men i stedet listet opp kvalitetskrav knyttet til personelltilgjengelighet, teknisk svikt og eventuell reservekapasitet.

Det er på grunn av de mange elementene som inngår i beredskapsbegrepet at det er vanskelig å regne ut beredskap over tid, for eksempel per måned, uten å analysere tallene bak de daglige oppdateringene. Dette kan være årsaken til at Nordlys og kommunelege Eggesvik bommer når de kategorisk fastslår at beredskapen i desember 2019 var på 83 prosent – lenge før den oppdaterte statistikken forelå.

Det viser seg nå at totaltallet for desember var på 110,6 prosent. Den totale beredskapen for andre halvår 2019, inklusive ekstra flyressurser fra operatør, fra LAT HF og fra Forsvaret, var på 95 prosent. For 2009 var det tilsvarende tallet 90,6 prosent.

POSITIVITETEN. Så skulle man tro at situasjonen i 2008 og 2009 ville ha medført ramaskrik. Jeg har gjennomgått Retriever for perioden 1. januar 2008 til 1. januar 2011 for alle norske medier, og jeg brukte lufttransport og luftambulanse som søkeord. Jeg finner ingen oppslag som omtaler denne beredskapssvikten. Jeg kan ta feil, det var mer enn 51.000 treff på søkeordene, men jeg har gjennomgått NTBs over 800 oppslag, og jeg har søkt på Nordlys – den mest kritiske avisen det siste året – og andre medier i landsdelen som har vært aktive.

Tvert imot beskrives luftambulansetjenesten som «verdens beste luftambulanse», i avisa Fremover (7. februar 2012) og i Nordlys (4. juni 2010) Antydninger til kritikk i de artiklene jeg har lest, kommer frem enkelte steder vedrørende ambulansesituasjonen på Svalbard, for eksempel en tvillingfødsel omtalt i Harstad Tidende (26. januar 2009), da foreldrene måtte bli igjen i Longyearbyen på grunn av dårlig kapasitet på flyet.

Fra 2019 er for øvrig dette kapasitetsproblemet løst. Tvert imot er svært mange artikler positive og den norske tjenesten blir her og der beskrevet som verdens beste.

NEDTONINGEN. De dype problemene med leveranse og utmelding i ambulansetjenesten ble ikke, verken av pressen eller det politiske miljøet, ansett som en nevneverdig hendelse, til tross for at Luftambulansetjenesten har beskrevet det i sine årsrapporter. Noen få oppslag jeg har kommet over, registrerer problemer i Lufttransport AS, men ingen laster hverken selskap eller politiske myndigheter for det. Tonen er jevnt over vennlig innstilt både til politikere og flyselskap: «Etter ett år i Sveits er nå det første av tre nye ambulansefly ankommet Finnmark. Flyene er siste nytt med god miljøprofil», skriver Altaposten. Forsinkelsen på et år ble ikke nevnt.

Bare én gang var det tilløp til støy. Det dreide seg om en omtalt teltbrann i Salangen der to barn og deres bestefar ble tragisk rammet. Bestefaren døde av skadene. De skadde måtte vente fem timer på Sea-King fra Bodø siden helikoptret ved UNN hadde «brukt opp» flytiden (normal flytid til Tromsø er på 50 minutter). Et helikopter fra Sverige, som kunne ha vært tilkalt, ble ikke benyttet. Men lege Mats Gilbert ved UNN tonet det hele ned med å slå fast at kortere flytid uansett ikke kunne ha berget livet til bestefaren (Nordlys 15. april, 2010).

Hviletid for mannskapene må man ta alvorlig, hvilket jeg er helt enig i.

POLITISERINGEN. Tilsvarende, for en annen treårs-periode – fra 1. januar 2017 til 1. januar 2020, ble situasjonen sterkt politisert fra første stund. Det reageres både på anbudsformen (en ordning innført på 1980-tallet) på den politiske så vel som den administrative ledelsen – og på den nye operatøren. Ordbruken reflekterer jevnt over debattklimaet i Stortinget: «Bent Høie må ta sin hatt og gå», «En komplett skandale», «Utelukker ikke mistillit», «Hele prosessen må granskes», og «Dette er en varslet krise».

Og Senterpartiets Kjersti Toppe mener at staten må overta luftambulansetjenesten. Alt dette til tross for at beredskapen i noen måned aldri har vært under 90 prosent.

FORBEDRINGEN. De siste ti årene er luftambulansetilbudet sterkt forbedret. Norge har fått en ambulansedekning med fly og helikopter som landet aldri har vært i nærheten av:

• Budsjettrammen for tjenesten ble økt med 100 millioner kroner på et år (25 prosents økning) i 2019.
• Det er nye kortbanefly på alle baser, det er bedre navigasjonsutstyr i alle flyene.
• Et problem med hensyn til luftambulanse til Svalbard er tatt hånd om: Et mellomstort jetfly som kan nå Nord-Norge og Longyearbyen med mye utstyr og flere leger/sykepleiere om bord, er anskaffet.
• De problemene som er oppstått, er tatt hånd om i et samarbeid med Forsvaret og med stor innsats fra Babcock.
• Til tider har beredskapen vært på over 100 prosent.
• Ingen kritiske ulykker har oppstått som følge av tekniske/administrative problemer eller på grunn av sykdom blant besetningen.

Det er nå et halvt år siden Babcock overtok.

TRUSSELEN. Årsaken til at det er så mye mediestøy i 2019 i forhold til den åpenbart mer kritikkverdige situasjonen i 2009/2010, gir seg selv: Vi står overfor fire/fem partier på regjeringsjakt. Vi står overfor et område av landet der medisinskfaglig og politisk engasjement er sammenvevd på en helt annen måte enn andre steder. Vi er vitne til en populistisk bølge, anført av et Senterparti med et utvisket kortidsminne knyttet til beslutninger det selv har vært delaktig i, for ikke å glemme en retorikk hentet fra et slags tankegods i sosiale medier som gjør meg flau på rikspolitikkens vegne.

Når Senterpartiets Sandra Borch, også hun med knust bakspeil, omtaler situasjonen som «en av de de største skandalene i norsk helsevesen i moderne tid», må det være grunn til å spørre seg om det ikke er opposisjonspolitikerne og deres støttespillere i pressen som utgjør den største trusselen mot «verdens beste luftambulansetilbud» og publikums oppfatninger av den.

Dette kan langt på vei i seg selv utgjøre en helseskandale.