Utdanningene må ta sykepleie-dokumentasjonen alvorlig

Kronikk: Kristin A. Laugaland, førsteamanuensis ved Det helsevitenskapelige fakultetet, Universitetet i Stavanger (UiS)
Ingunn Aase, førsteamanuensis ved Det helsevitenskapelige fakultetet, UiS

HVERT ÅR SKADES og utsettes altfor mange pasienter for unødvendige belastninger i møte med norsk helsetjeneste – som følge av slurv og svikt i dokumentasjon og informasjonsoverføring. Helsetjenesten må, og skal, lære av feil for at pasienter skal motta gode og trygge tjenester.

Men, hva med utdanningsinstitusjonene? Hva lærer sykepleieutdanningene av feilene som begås i helsesektoren? Dette er et viktig spørsmål når landets sykepleieutdanninger nå skal endre sine studieprogram.

UTDANNINGSKRAV. Grunnlaget for gode, trygge helsetjenester legges i utdanningene. Derfor stiller de nye nasjonale retningslinjene for sykepleieutdanning – som skal gjelde fra 2020 – krav til felles sluttkompetanse, ved å angi hva en ferdigutdannet sykepleier skal kunne.

Retningslinjene legger imidlertid få føringer for hvordan studentene skal oppnå den angitte sluttkompetansen. Det er i stor grad opp til utdanningsinstitusjonen å bestemme. I retningslinjene står det at studenten skal utvikle gode ferdigheter i kommunikasjon, veiledning og samhandling. Det er bemerkelsesverdig at sykepleiedokumentasjon ikke nevnes spesifikt. Faren er at innholdet og omfanget av dokumentasjonsundervisning, opplæring og trening i denne ferdigheten, vil bli ulikt vektet ved de ulike sykepleieutdanningene i Norge.

UHELDIGE VARIASJONER. Dette er bekymringsfylt når sykepleiere – til tross for sin lovfestede plikt og lange tradisjon for å dokumentere det de gjør – gjennom flere år har blitt kritisert.

Nasjonale rapporter, tilsynsrapporter og forskning understreker at det er store og uheldige variasjoner og mangler i det sykepleierne dokumenterer og skriver ned. Sykepleiere kritiseres for å utarbeide tiltaksplaner som er utydelige og lite konkrete. De anklages for å anvende et hverdagslig språk og bruke fantasifulle forkortelser. Kritikerne sier at sykepleierne skriver daglige rapporter som er irrelevante, tilfeldige og som ikke fanger opp pasientens opplevelser, sykepleierens faglige vurderinger eller behovet for sykepleie.

Når sykepleieren ikke på en tydelig måte har fått angitt hva vedkommende skal forholde seg til, så «gjetter man seg frem» ut ifra hva en personlig mener er viktig. Faren er at sykepleierapportene blir tilfeldige og personavhengige. Hva som blir fokusert på og vektlagt betydning, kommer an på hvem som er på jobb.

ULIKT SYN. I dag er ofte flere avdelinger og flere helseinstitusjoner involvert i en pasients behandlingsopplegg. Bare innen en avdeling må pasienter forholde seg til flere sykepleiere, leger og annet helsepersonell. Det blir stadig flere eldre som har flere og sammensatte sykdomstilstander som krever behandling på tvers av sykehus og kommunehelsetjenesten.

Samhandlingsreformen og oppgavefordeling mellom sykehus og kommunehelsetjeneste gir økte krav til informasjonsflyt mellom helsepersonell. Dette betyr at det stilles større krav til dokumentasjon og hvordan deling av informasjon foregår. Når direkte kommunikasjon eller telefonkontakt i mindre grad forekommer, er epikrisen, legens utskrivingsnotat, og det sykepleiefaglige notatet, ofte den eneste formen for informasjonsoverføring som følger pasienten videre til neste behandlingsnivå.

Forskningen avdekker at det er ulikt syn på hva som er viktig å formidle når pasienter overføres fra en helseinstitusjon til en annen. Når pasienter skrives ut fra sykehus til oppfølging på sykehjem eller hjemmesykepleie, må konkret og tilstrekkelig detaljert informasjon om pasientens helsetilstand, funksjonsnivå og behov for oppfølging, komme tydelig frem. Er denne informasjonen mangelfull, kan det få alvorlige konsekvenser for pasienten.

KVALITETSKRAVET. Jo mer komplisert og omfattende sykdommen, behandlingen og pleien er, og jo flere typer helsepersonell og institusjoner som er involvert, desto viktigere er dokumentasjonen.

Vi må styrke kvaliteten på sykepleiedokumentasjonen. Den er en forutsetning for at pasienter skal motta forsvarlig pleie og behandling.

Dette må tas på alvor og gjenspeiles i sykepleieutdanningene. Tiltak for å øke kvaliteten på den sykepleiefaglige dokumentasjonen kan ikke utelukkende foregå i sykehus og kommunehelsetjenesten. Forskning konkluderer med at sykepleierne trenger mer trening i å dokumentere. Målrettete tiltak og økt innsats må inn i utdanningene. Sykepleiestudenter må få bedre opplæring og trening i å skrive sykepleiefaglige behandlingsplaner og overføringsnotater.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin 21/2019, fra Kronikk og debatt-seksjonen