Valgfrihet den siste tiden er dødsviktig

KOMMUNEHELSE-KOMMENTAREN: Sylvi Listhaug, (Frp), eldre- og folkehelseminister

OFTE BLIR DET tilfeldig hvordan livets siste fase blir, hva slags tilbud man får og hvor man dør. Den siste tiden skal ikke bli en kamp mot systemet. Jeg vil legge til rette for økt valgfrihet i den siste tiden. Da må vi våge å snakke om døden. Selv om det er vanskelig.

Vi vet at mange ønsker å dø i sitt eget hjem, men at vi ikke alltid klarer å legge til rette for det. Av og til svikter motet for å få til dette hos den døende, pårørende – eller helsepersonell – fordi en ikke føler seg trygg på at en greier å håndtere det. Døende eldre flyttes hit og dit, og hvor de er på det siste, kan være helt tilfeldig.

Vi vet at ikke alle får god nok smertelindring. Å se at dem man er glad i, opplever sterke smerter på det siste, er noe mange bærer med seg som en traumatisk opplevelse resten av livet.

Å DØ HJEMME? Tall fra 2017 viser at bare 13 prosent i Norge døde hjemme. Cirka 50 prosent døde i sykehjem eller ved annen helse- og omsorgsinstitusjon, og cirka 30 prosent døde på sykehus. Døden i Norge er i stor grad institusjonalisert, mye mer enn i mange andre land.

Spør man folk om hvordan de ønsker å ha det på det siste, oppgir mange flere at de ønsker å dø hjemme. Mye tyder på at hvor vi dør blir litt tilfeldig og at vi trenger mer valgfrihet i den siste fasen av livet i Norge. Dette er et viktig utgangspunkt for arbeidet med en stortingsmelding om lindrende behandling og omsorg.

• Målet er at alle som har behov for det skal få god lindrende behandling om omsorg.
• Uavhengig av prognose og diagnose.
• Uavhengig av postnummer og fødselsår.

SAMSPILLET. Dere som jobber med døende i norsk helsevesen, gjør en fantastisk innsats. Det er tøft og krever mye å være i andres krise. Å sitte ved et dødsleie. Å ta hånd om sørgende pårørende.

Dere som jobber med dette, er ikke bare proffe på smerte- og symptomlindring. Dere tar praten ved sengekanten selv om vakten er slutt. Dere er rause med klemmer og kaffekopper til pårørende. Dere glatter ut laken og legger et håndkle diskret over urinposen.

Vi trenger enda flere ansatte med kunnskap om palliasjon. Vi trenger enda tettere samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, kommunene og fastlegene for å kunne oppfylle ønsket til flere om å dø hjemme.

TILRETTELEGGINGEN. I forbindelse med arbeidet med stortingsmeldingen, reiser jeg rundt i Norge for å se på lokale tilbud. Jeg har også vært i Danmark og Sverige, for å se på deres barnehospice.

Det har gjort sterkt inntrykk. Ingenting er verre enn å miste et barn. Det er helt avgjørende å legge godt til rette for disse familiene når de skal igjennom noe av det verste et liv kan by på. Det handler ikke bare om å ta godt vare på det døende barnet, men på foreldrene, besteforeldrene – og ikke minst søsken. Både før og etter at de mister sin bror eller søster. For mange kan det være opplevelser som setter sterkt preg på resten av livet. Derfor er det behov for å se nærmere på hvordan vi kan legge til rette for god lindrende behandling og omsorg til barn og deres pårørende.

Jeg er opptatt av å legge til rette for mer valgfrihet i livets siste fase. Vi må lytte til mennesker som er alvorlig syke og deres pårørende. Hvilke behov har de? Hvilke tjenester ønsker de?

KOMPETANSEN. For at flere skal få oppfylt ønsket om å dø i sitt eget hjem, må det være kompetanse tilgjengelig, både i kommunen og på sykehuset. Det må kjennes trygt for både den som er syk og de pårørende. Dette er også en viktig del av det vi vil løfte i denne stortingsmeldingen. Jeg er opptatt av at mennesker som er i livets siste fase, skal få det mest mulig slik de ønsker det selv, at de skal oppleve ro, trygghet og forutsigbarhet. De skal ikke flyttes fra sted til sted. Jeg mener det er uverdig.

I stortingsmeldingen vil vi derfor se på hvordan vi kan få sammenhengende, god og tilrettelagt behandling for disse personene.

SAMTALEN. Men utgangspunktet for å kunne velge, er at vi selv, vår familie og andre pårørende våger å snakke om døden. Våger å tenke ubehagelige tanker om at vi skal dø og hvordan vi vil at det skal være. Kanskje er det fordi dette er så vanskelig at valgfriheten ikke er god nok. Vi orker ikke å ta stilling til det. Da får det heller bli som det blir.

Skal vi gjøre noe med det, må vi tørre å snakke om det som for mange er et tabu i livet, nemlig døden. Det er vanskelig, men nødvendig, om vi skal få bestemme selv.