Begrepsbruk – og vurdering av tvang i hverdagen

Kronikk: Bjørn Einar Nielssen, lege ved avdeling for bildediagnostikk (radiologisk) ved Sykehuset Østfold, Kalnes

I DAGENS MEDISIN (26.11.2019) omtaler Bjørn Roar Vagle og Randi Sigurdsen loven om tvangsbegrensning som en ny «tvangslov». Dette er en finurlig omskriving av formålet med loven. De mener loven gjør det lettere å gi hjelp til dem som ikke motsetter seg dette, men dette er jo ikke hva loven handler om.

At rettsikkerheten ved de mest inngripende tiltak overfor en person heves, er vi enige om at er bra.

BEGREP OG DEFINISJONER. Vagle og Sigurdsen hevder at tvang i den nye loven vil defineres snevrere med «overvinnelse av motstand». Etter mitt skjønn er dette en nærmest grenseløs, og svært uklar, definisjon av tvang. At tvang omfattet av «virkemidler ut over det som er alminnelig akseptert i samfunnet» er også en uklar formulering - som inviterer til passivitet i stedet for kreativitet hos dem som jobber med mennesker som trenger motivasjon og hjelp til å fungere utenfra.

Utvalget bruker 33 sider på å diskutere tvangsbegrepet: Dette gjøres på et høyt nivå og med så mange vinklinger at man kan miste tråden underveis. Hvordan skal ansatte som jobber med mennesker som har lite av både beslutnings- og samtykkekompetanse – også to vriene begreper – forholde seg til et så innfløkt og altomfattende tvangsbegrep i sitt daglige arbeid?

LIKESTILKT MED TVANG? Vagle og Sigurdsen nevner «beslutningsevne»; det samme som beslutningskompetanse? De mener «betydelig inngripende tiltak skal være likestilt med tvang, selv om det ikke foreligger motstand». Men de definerer ikke terskelen for «betydelig inngripende tiltak».

Dersom man kun skal drive med ubetydelig inngripende tiltak, er det mange med alvorlig psykisk utviklingshemming som får et dårlig liv fordi ingen tar sjansen på å bryte et komplisert og uoversiktlig lovverk.

BARN MÅ OPPDRAS. Vagle og Sigurdsen er opptatt av å ivareta selvbestemmelsesretten hos beslutningskompetente personer med utviklingshemming. Som alle som har, eller har hatt, barn, uten eller med utviklingshemning, vet: Barn må oppdras. Dette skjer ved motivering og overtalelse samt med belønning og straff i de fleste familier.

En del voksne psykisk utviklingshemmede har en mental alder på få år – både intellektuelt og atferdsmessig – og er avhengig av slike metoder for å utvikle seg og få seg et liv i samhandling med andre. Også voksne arbeidsføre mennesker trenger belønning – lønn/ros og straff – tilsnakk/degradering/oppsigelse i arbeidslivet. Kanskje burde ressursene primært brukes til å gjøre tilbudene bedre?

SUNN FORNUFT. I sin avslutning poengterer Vagle og Sigurssen at «sunn fornuft» ikke er nok i vurdering av tvangsbruk.

Nei, der er vi enige om at faglig kompetanse, gode holdninger og etisk innsikt er nødvendig. Men jeg mener at denne vurderingen foretas bedre av fagfolkene som er nær og som kjenner mennesket det gjelder – enn av jurister hos Fylkesmannen.

SVÆRT BYRÅKRATI. Dette lovforslaget krever, som blan annet er omtalt i høringsnotat fra Fylkesmannen i Vestland, et svært byråkrati med nye kontrollinstanser og økt bemanning hos Fylkesmannen.

Det er et spørsmål om det er kompliserte, detaljerte lover og forskrifter og juristkompetanse som skal styre innholdet i tilbudet til gruppene loven skal omhandle, eller om dette under ordinære forhold skal ivaretas av kompetansen til fagfolkene som jobber med menneskene som «tvangsbegrensningsloven» omhandler, og internkontroll lokalt.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er far til to voksne personer med psykisk utviklingshemming.

Referanse: Høringsnotat fra Fylkesmannen i Vestland