Skyttergrav-retorikk fra Østenstad

Innlegg: Terese Folgerø, spesialist i samfunnsmedisin med verv i Norsk samfunnsmedisinsk forening
Cato Innerdal, spesialist i samfunnsmedisin, og med verv i Norsk samfunnsmedisinsk forening
Tom Sundar, spesialist i samfunnsmedisin og med verv i Norsk samfunnsmedisinsk forening

LEDEREN AV Tvangslovsutvalget, Bjørn Henning Østenstad, må ha hatt en travel dag sist fredag. Han publiserte to debattinnlegg i Dagens Medisin, «Misforstått om Tvangsbegrensningslov» og «Tre leger på bærtur om tvang». Det siste som et svar på vår kronikk, «Et vådeskudd som rammer alvorlig syke pasienter», som sto på trykk dagen før.

I tillegg greide Østenstad å få tid til et foredrag under Fylkesmannen i Vestland sitt møte med kommuneoverleger fra Sogn og Fjordane og Hordaland.

SKYTTERGRAV-RETORIKK. Behovet for umiddelbart å slå ned på kritikk, er nokså interessant sett i lys av at Tvangslovutvalget, etter å ha jobbet i tre år, nettopp har levert en utredning på over 800 sider. Noe av vår kritikk mot NOU-en er at utvalget ikke har vært bredt nok sammensatt. Viktig kompetanse og viktige synspunkter har ikke vært representert i utvalget. Når nå flere fagfolk kommer på banen, kunne dette ha vakt utvalgslederens interesse. Isteden reagerer han med skyttergrav-retorikk hvor omkvedet er: «Vi kan våre saker, kritikerne tar feil og ting vil gå seg til».

Våre hovedpoeng er: Det er vanskelig å se at hensynet til pasientenes rett til forsvarlig helsehjelp er godt nok ivaretatt. Det er vanskelig å forstå lovforslaget. Selv om intensjonen om én felles lov er hederlig, er den skrevet på en uoversiktlig måte som kan være krevende å forholde seg til. Loven fremstår som et konglomerat av «kryssreferanser» frem og tilbake mellom paragrafer. Med uklare begreper, som i tillegg brukes inkonsekvent.

GRUNN TIL BEKYMRING. Grunnlaget for vår innvending om «massiv oppgaveoverføring til kommunene», er at lovforslaget fjerner mange «arenamessige begrensninger» i utøvelsen av tvungen helsehjelp. Isolert sett kan dette være positivt. Men det innebærer at tvangstiltak som hittil har vært forbeholdt spesialisthelsetjenesten, nå tilsynelatende kan bli gjort i kommunene. «Arena-oppmykingen» vil føre til usikkerhet om hvem som skal ha «ansvaret» for pasienten og hvem som skal fatte nødvendige vedtak.

Vi som har erfaring med oppgaveoverføring til kommunene gjennom de siste årene, mener å ha god grunn til å være bekymret. Vår antakelse er at der tvangsvedtak skal fattes i kommunene, vil majoriteten av dem utføres av fastlegene, eventuelt også sykehjemsleger. Dette er i for liten grad synliggjort og problematisert.

GJETNINGER. Utvalgets håndtering av kunnskap på feltet kan kritiseres. Gjennomgående er NOU-en preget av formuleringer som «utvalget antar» og «utvalget vurderer». Grunnlaget for disse antakelsene og vurderingene er ofte ikke oppgitt. Andre ganger blir det vist til et snevert utvalg av referanser.

På side 251 kan vi lese: «Utvalget må dermed konkludere med at det ikke har kunnskap om hvordan effekten av tvangsbehandling med antipsykotisk medisin er sammenlignet med frivillig behandling eller ingen behandling». Likevel konkluderer utvalget med: «Det mest nærliggende er derfor å ta utgangspunkt i de publiserte studiene med frivillige pasienter og så anta at resultatene er svakere for personer som blir tvangsbehandlet».

Dette må sies å være oppsiktsvekkende. Legger man til grunn at pasienter som, under tvang, blir behandlet med legemidler mot psykose, er direkte sammenlignbare med pasienter som tar imot slik behandling frivillig? Og at tvang i seg selv reduserer effekten av behandlingen? Det er det ikke holdepunkter for. Et lovforslag kan ikke bygge på gjetning.

Å LYTTE – OG LÆRE? Forskjellen mellom pasientgruppene er selvinnlysende: Den ene pasientgruppen ønsker/aksepterer behandling, den andre gruppen motsetter seg det. I den gruppen som blir behandlet med tvang, ønsker en ofte i tillegg å beskytte pasienten mot å bli utøver av vold, overgrep og annen kriminalitet, på grunn av sin lidelse. Samtidig er målet å beskytte andre personer og samfunnet mot slike uheldige konsekvenser av alvorlig psykisk lidelse.

Utvalget har brukt tre år på sin utredning. Når vi som er adressater for NOU-en nå stiller kritiske spørsmål ved prosess, innhold, kvalitet og konsekvenser, bør utvalget bruke tid til å lytte: Kanskje er det noe å lære av operative samfunnsmedisinere i kommunene?

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatterne oppgir ingen oppgitte interessekonflikter, men presiserer at de skriver denne kronikken i kraft av sine verv i Norsk samfunnsmedisinsk forening.