Engangsleger – eller kontinuitet?

Kronikk: Anne Helen Hansen, spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin, lege ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) og forsker/førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø (UiT)

KONTINUITET ER det samme som et langvarig behandlingsforhold mellom en lege og en pasient. Fastlegeordningen legger godt til rette for det. Forskning viser at kontinuitet gir bedre samarbeid mellom lege og pasient, med større opplevd tilfredshet for begge parter. Kontinuitet gir bedre forebygging, mer omfattende behandling, og mindre dobbeltbehandling. Det er også vist redusert dødelighet blant eldre pasienter. Kontinuitet reduserer spesialistbesøk, sykehusinnleggelser, legevaktbesøk og bruk av alternative behandlere.

Ulempene ved kontinuitet kan være lengre ventetid, forsinket diagnose og en overdreven lojalitet fra pasientene.

TRUSSELEN. Kontinuitet i fastlegerelasjonen trues i dag fra mange hold. Mest aktuelt akkurat nå er forslaget om ansettelse av spesialiserte allmennsykepleiere i fastlegepraksisene for å gjøre noe av det som så langt har vært legearbeid. Men kontinuitet trues også av en omfattende og økende bruk av internett for helseformål, telefonlegenes og nettlegenes virksomhet, fastlegekrisen og fastleger som slutter, legemangel, flytting og mobilitet i samfunnet, og krav om tilgjengelighet og mangfold i helsetilbudene. Ja, kontinuitet trues til og med av tverrfaglig samarbeid.

Med andre ord: Kontinuitet trues ikke bare av negative faktorer, men også av ting vi gjerne vil ha – og av en samfunnsutvikling ingen av oss kan stoppe.

HVA ER EN ENGANGSLEGE? Engangsleger er leger som ikke har et kontinuerlig, omfattende, personlig og forpliktende forhold til sine pasienter. De løser medisinske problemer der og da uten at de selv har mulighet til å følge opp. Telefonleger og nettleger må naturligvis kalles engangsleger. Legevaktleger, i alle fall i større kommuner, havner nok også i denne gruppen. Til og med mange sykehusleger er engangsleger, og begrepet ble først brukt av Per Fugelli nettopp om mangelen på en fast lege å forholde seg til i sykehus.

Gjentatte forsøk på å innføre «pasientansvarlig lege» og lignende i sykehusene, har ikke vært særlig vellykket, selv om noen har fått det til. Legevaktlegene og mange sykehusleger kan sies å være det offentliges engangsleger, mens telefonleger og nettleger oftest er private.

DYBDEKJENNSKAP. Ingen er imot kontinuitet. Mange er imot engangsleger, og da først og fremst i betydningen telefonleger og nettleger. Argumentene er at engangslegene holder dårligere kvalitet enn fastlegene, at de ikke har samme undersøkelsesmuligheter, at de kommuniserer dårlig med den øvrige helsetjenesten, og at de styres av økonomiske interesser.

Men er det nå så enkelt? Trengs det dybdekjennskap til pasienten og familien gjennom generasjoner for å håndtere enkle problemstillinger, slik som for de mer kompliserte? Og er det nå så enkelt at engangslegene styres av økonomiske interesser, mens fastlegene styres av faglige idealer?

At kontinuitet i pasient-/legerelasjonen trues av faktorer vi ikke kan gjøre noe med, burde inspirere oss til tilpassing mer enn protest. Samfunnsutviklingen og den digitale revolusjonen stopper ikke selv om noen går i fakkeltog for å bevare det bestående.

VERDSETTING. Helsetjenesten ville ha brutt sammen hvis vi fjernet fastlegene og den kontinuerlige, omfattende, personlige og forpliktende praksisen de står for. Fastlegene og et kontinuerlig lege/-pasientforhold er navet i helsetjenesten og verdsettes høyt av befolkningen. Men befolkningen bruker, og verdsetter også, engangslegene og muligheten til å få løst enkle problemstillinger raskt og effektivt, gjerne utenom arbeidstid.

Det kan være at også fastlegene og fastlegeordningen trenger telefonlegene og nettlegene. Kanskje letter de presset på en fastlegeordning som knaker i sammenføyningene ved å ta unna mange henvendelser som fastlegene ikke har tid til. De bidrar til at fastlegene kan slippe ønsker og krav fra pasientene om døgnkontinuerlig åpen praksis og tilbud om videokonsultasjoner. Engangslegene er tilgjengelige til alle døgnets tider på en måte som den enkelte fastlege aldri kan bli.

Om fastlegene ikke setter pris på dette tilskuddet til helsetjenesten, er det likevel åpenbart at mange benytter tilbudet – og at det avlaster befolkningen i deres travle hverdag. Folk er i sin fulle rett til å benytte de tilbudene som er tilgjengelige, og de trenger ikke å ha dårlig samvittighet overfor noen. Befolkningen sørger for at nye tilbud brukes dersom de har livets rett og driver utviklingen fremover.

HÅNDSPÅLEGGELSE. Vi som har vært leger i noen tiår, ble opplært i en tid da samfunnet var annerledes enn i dag. Vi følte oss som dårlige leger dersom vi ikke hadde tatt på pasienten. Også vi så at det var situasjoner hvor dette ikke var nødvendig, men prinsippet sto fast: En pasient skal undersøkes ved håndspåleggelse.

I dag har kunnskapsnivået i befolkningen økt, og helseinformasjon er lett tilgjengelig på nettet. Den myndiggjorte pasienten trenger legen på en annen måte enn før, av og til bare for å sette egen kunnskap inn i en større sammenheng, for eksempel ved å drøfte det i telefonen med legen eller sykepleieren.

JA TAKK TIL BEGGE DELER? Derfor er det behov for både engangsleger og fastleger, på samme måte som vi trenger både engangshansker og de gode ullvottene mor strikket – til ulik bruk i ulike situasjoner. Vi slutter ikke å bruke engangshansker selv om vi elsker ullvottene. Vår bruk er bestemt av situasjonen og hva som er tilgjengelig.

Mange fastleger vil bli provosert av denne konklusjonen. Men hvilke alternativer til «Ja takk, begge deler» har vi? Alternativene finnes egentlig ikke. Helsetjenesten må tilpasse seg samfunnet og pasientene, ikke omvendt.

Ole Brumm ble spurt om han ville ha honning eller melk til brødet. Han svarte ja takk, men for ikke å virke utakknemlig og grådig, skyndte han seg å legge til: «Men du trenger ikke gi meg brød». Hos oss er spørsmålet om vi vil ha engangsleger eller kontinuitet, og vi svarer: «Ja takk, begge deler». Kanskje kunne vi legge til: «Men du trenger ikke gi meg dårlig samvittighet».

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/2019