Er 20 minutter hos fastlegen nok?

Kronikk: Bente Prytz Mjølstad, fastlege ved Saksvik legesenter og førsteamanuensis i allmennmedisin ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU
Gunn Mali Steen Sund, fastlege ved Radøy legesenter og LIS1-veileder

EVALUERINGEN AV fastlegeordningen har nylig kommet, og resultatene viser at kart og terreng stemmer godt overens: Fastlegenes varsko om en fastlegeordning under sterkt press er nå bekreftet av en uavhengig tredjepart.

Selve evalueringen er dyster lesing: Om fastleger som rapporterer om så høyt arbeidspress at det går utover livskvaliteten, og at ti prosent allerede har meldt fra om at de vil slutte. Selv om en tredel av legestudentene er interessert i allmennmedisin som fagfelt, tør bare én av ti å ta sjansen på å bli fastlege. Dette lover dårlig med tanke på å sikre en bærekraftig fastlegeordning for fremtiden.

GJENKJENNELIG. Det finnes også noen lyspunkter. Resultatene fra brukerundersøkelsen til Folkeinstituttet viser nemlig at folk flest er fornøyd med sin fastlege, selv om de opplever han/henne i økende grad som stresset. De ønsker seg rimelig nok bedre tilgjengelighet til sin faste lege, og ikke minst mer tid, når de først er der.

For oss fastleger er også dette gjenkjennelig. De fleste av oss strekker oss litt ekstra i disse dager for å rekke over flest mulig pasienter – og samtidig gi nok tid til dem som trenger det mest. For eksempel gjelder dette pasienter med sammensatte og komplekse helseplager som ofte har behov for å ta opp mer enn én problemstilling når de først har kommet til time. Og det gjelder bekymrede foreldre som trenger forklaring på hvorfor det kan være trygt «å se an» plager som barnet har, etter en grundig legesjekk.

Da ender ofte en full arbeidsuke opp et sted mellom 50–55 timer. Vi vet at dersom vi bruker litt ekstra tid på pasientene, gjør vi en bedre og grundigere jobb, noe som igjen kan føre til færre henvisninger og innleggelser i spesialisthelsetjenesten. Mange av oss har derfor de siste årene sett oss nødt til å bruke mer enn de avsatte 20 minutter per pasient, noe som utløser en egen tidstakst (2cd).

KAMPANJE OM TIDSBRUK. Helseøkonomiforvaltningen (Helfo) forvalter oppgjørene fra Folketrygden til norske fastleger for jobben de gjør. I disse dager kjører Helfo en kampanje overfor alle landets fastleger, hvor nettopp tidstaksten (2cd) er i fokus. Helfo har registrert en økning i takstbruk – og oppfordringen til fastlegene er å bruke taksten riktig – for å bidra til å forvalte samfunnets felles midler best mulig.

Flere fastleger mottar i disse dager personlige brev fra Helfo om at deres takstbruk ligger over «landsgjennomsnittet» på 34 prosent når det gjelder bruk av tidstaksten. En antakelse kan være at norske fastleger bruker taksten i økende grad, fordi de ikke bruker taksten riktig. Da vil kanskje en kampanje og tilbakemelding på «avvikende» takstbruk ha en oppdragende effekt.

En annen forklaring kan være at norske fastleger faktisk bruker mer tid på pasientene nå enn før fordi det er mer å gjøre med hver enkelt pasient. Og en slik kampanje kan da sende signaler om at fastlegene bruker for mye tid på pasientene. Erfarne fastleger som er trygg på egen praksis og takstbruk, vil nok i liten grad la seg affisere av slike kampanjer, men vi er bekymret for den generelle signaleffekten.

DET STORE BILDET. Hvis man forsøker seg på det store regnestykket, så er mer tid som er brukt på hver enkelt pasient på fastlegekontoret, ressursbesparende – fremfor å sende pasientene videre til spesialisthelsetjenesten. Internasjonal forskning viser at en helsetjeneste som bygger på en sterk primærhelsetjeneste, samlet sett både er billigst og best, og at kontinuitet over tid hos en lege som kjenner deg, også gir økt overlevelse.

Når vi nå også vet at pasientene våre ønsker seg det samme – mer tid hos en fast lege – skulle vi ønske at helsemyndighetene også kunne se det store bildet: Altså sende det samme signalet til landets fastleger – fremfor brev som signaliserer at vi bør bruke mindre tid på hver enkelt pasient.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/2019