Alvorlige psykiske lidelser – og alternativ behandling

Kronikk: Jan Ivar Røssberg, professor og overlege i psykiatri ved Universitetet i Oslo (UiO)
Ola Lillenes, informasjonssjef i Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) ved Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet

NORGE HAR ETT av de mest liberale lovverk i Europa når det gjelder alternativ behandling: Hvem som helst kan behandle nesten hva som helst, uten krav til medisinsk kompetanse.

Norske alternativbehandlere har ikke helt frie tøyler: De har ikke lov til å foreta medisinske inngrep eller gi behandling som kan medføre alvorlig helserisiko, eller å gi behandling mot allmennfarlig smittsom eller alvorlig sykdom. Behandling av alvorlige psykiske lidelser faller under det siste punktet.

Selv om dette gir vide rammer, er det slett ikke «frihet uten ansvar»: På tross av manglende krav til formell kompetanse forutsettes det at alternativbehandleren skaffer tilstrekkelig informasjon om pasientens helseproblem og -tilstand for å kunne vurdere pasientens evne til å takle behandling slik at denne ikke utsettes for risiko – og for at behandleren skal kunne drive på riktig side av loven. Vi mener dette er spesielt utfordrende når alternative behandlere oppsøkes av pasienter for psykiske helseplager.

ALVORLIGHET. Det finnes ikke noe klart og entydig svar på hva det innebærer å ha en alvorlig psykisk lidelse/sykdom. Dette i motsetning til kroppslige (somatiske) lidelser, hvor dette ofte er klarere. De fleste spesialister i klinisk psykologi og psykiatere vil imidlertid være enige i at enkle fobier, lettere former for personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelser, angstlidelser og depresjonslidelser vil gå inn under begrepet lettere psykiske lidelser.

På den andre siden vil de fleste være enige om at psykotiske lidelser (schizofreni, paranoide psykoser), bipolare lidelser og alvorlige former personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelser, angstlidelser og depresjon, vil kategoriseres som alvorlige psykiske lidelser.

RASK FORVERRING. Symptombildene ved lettere psykiske lidelser kan endres raskt – og kan fort bli av en alvorlig karakter. Derfor er det viktig at behandlere har fått opplæring og erfaring med – ikke bare å vurdere symptomenes alvorlighetsgrad – men også hvor raskt de kan forverres. Selvmordstanker og -planer kan oppstå raskt og er vanskelig å vurdere, selv for spesialister som har jobbet mange år i faget.

Vi vet at det ofte tar lang tid fra psykiske symptomer oppstår til man får optimal hjelp. Ventetiden kan være en ekstra påkjenning for pasienter med psykiske helseplager, og man kan ikke utelukke at også disse kan vurdere andre, lignende behandlingstilbud for å komme raskere i gang med behandling.

TILBUDSFLORA. Det er et hav av samtaleterapier og aktører å velge blant. Internasjonalt er det blitt hevdet at det finnes over 500 ulike samtaleterapiformer. Ingen har vel det nøyaktige antallet for hvor mange slike det finnes i Norge. De fleste av disse psykoterapiene har sine egne teorier om menneskets utvikling, hvordan plagsomme psykiske symptomer oppstår, hva som opprettholder dem – og hvordan de best mulig bør behandles. Generelt fins det lite kunnskap om dem, og få studier har undersøkt både effekt og mulige bivirkninger.

Psykoterapi er på ingen måte forbeholdt helsevesenet eller helsepersonell å utøve. De siste årene vi sett en økning på det alternative markedet i tilbud, som helse-coaching, samtale- og psykoterapier. Alternativbransjen generelt har for øvrig lenge vært kjent for å lete «bakenfor» pasientens symptomer etter de «egentlige» problemene – så som ugunstige tankemønstre, traumer, energiblokkeringer og lignende.

KRAV OG ANSVAR. Per dato står cirka 13 prosent av de i alt 3900 behandlerne i statens Register for utøvere av alternativ behandling oppført bak et tyvetalls titler, med behandlingstilbud knyttet til samtale/ psykoterapi. En grov gruppering viser at disse 500 behandlerne utgjør den tredje største gruppen i dette registeret.

Ettersom det er valgfritt å stå oppført der, vil nok medlemstallene til de aktuelle behandlernes forbund vise at det er langt flere enn 500 i Norge som lovlig opptrer som for eksempel «psykoterapeut», «traumeterapeut» eller «diplomert samtaleterapeut» – uten krav til dokumentert minstekompetanse på verken kropp, sykdom eller i det å kunne avgjøre alvorlighetsgraden av pasientens helseplager.

FALSK TRYGGHET? Alternativbehandlernes titler skal ikke gi inntrykk av verken autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller at de representerer den offentlige helsetjenesten. Grunnen til dette er at titler kan gi pasienten en falsk trygghet om å være i tryggere hender enn man faktisk er.

Å skille de titlene som vi ser i dag i Utøverregisteret fra autoriserte helsepersonells titler, krever etter vårt syn store forhåndskunnskaper for pasienter flest. Av hensyn til pasientenes sikkerhet mener vi at det er all grunn for myndighetene å gjennomgå tittelbruken i dette markedet – i henhold til alternativ behandlingsloven generelt og Registerforskriften spesielt.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 13/14-2019