Slik jobber de omstridte spesialist-sykepleierne

LIER: – De eldre er veldig takknemlige. De opplever at de blir bedre ivaretatt – at de blir sett, sier Abiel Øvrebø og svinger den lille grå elbilen ut på hovedveien på vei til dagens første hjemmebesøk.

Øvrebø var en av de første som fullførte mastergraden i AKS ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) etter at den ble opprettet i 2015. Nå jobber hun i et eget innsatsteam ved hjemmetjenesten i Lier i en nyopprettet stilling.

I dag har hun kun én kollega, men ved slutten av året vil det være fire slike spesialistsykepleiere i hjemmetjenesten. Sykepleierne har særlig ansvar når tilstanden til de eldre har forverret seg, og det kreves mer kompetanse for å følge opp på en forsvarlig måte.

– Bedre tid
Klokken har bikket halv fire på ettermiddagen og Øvrebø har akkurat gjort seg ferdig med det faste møtet med kollegene som jobbet formiddagsvakt.

– Hvis det nevnes at en av de eldre «var litt slapp» eller «mer forvirret enn vanlig», oppsøker jeg personen hjemme og foretar en kartlegging, forklarer hun.

– Vi som er AKS-er, har bedre tid enn de andre som jobber i hjemmetjenesten, og vi kan sette oss ned med personen og finne ut hva som er galt.

Kritiske fastleger
Dagens Medisin besøker Øvrebø på jobb etter at regjeringen nylig foreslo at en ny masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie skal kvalifisere for spesialistgodkjenning, noe som tidligere bare er forbeholdt leger og tannleger. Dette har fått debatten til å rase på dagensmedisin.no.

Legeforeningen mener rollefordelingen mellom fastleger og de nye spesialsykepleierne er uklar, og frykter at sykepleiere skal utføre legeoppgaver de ikke er kvalifisert for, noe som igjen vil ramme pasientene. Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) frykter at spesialistsykepleierne kommer til å erstatte leger i grisgrendte strøk, og viser til erfaringer fra andre land.

Dette bekymrer ikke helseminister Bent Høie, som sier det er et stort behov for denne rollen og kompetansen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Samtidig understreker han at de ikke har foreslått endringer i oppgavefordelingen mellom leger og sykepleiere.

Bedre forståelse
Abiel Øvrebø er veldig fornøyd med utdanningen hun har tatt.

– Nå forstår jeg sammenhenger bedre enn før. Jeg har for eksempel økt kompetanse i farmakologi og patologi, og har fått opplæring i å utføre grundigere undersøkelser.

Hun opplever at utdanningen i større grad gjør henne i stand til å avdekke hva de eldre sliter med. Det kan være alt fra å hindre forstoppelse til mer alvorlige tilfeller.

– En eldre kvinne hadde hatt et funksjonsfall over lengre tid, men alle målingene så fine ut. Da jeg oppsøkte henne, så jeg at hun var litt sløv. Da vi snakket sammen, kom det frem at hun drakk lite, var kortpustet og at hun hadde økte smerter.

På basis av denne informasjonen bestemte Øvrebø seg for å ta kvinnen med til fastlegen, hvor pasienten fikk målt hemoglobin.

– Det viste seg at hun hadde anemi og måtte få blodoverføring med én gang. Det kunne lett ha gått under radaren og ikke blitt oppdaget før senere. Kvinnen kunne i verste fall ha fått et hjerteinfarkt og dødd.

Vil ikke ta legenes jobb
Det er fastlegene som har behandlingsansvaret for de eldre som mottar hjemmetjenester. Allmennsykepleierne holder kontakten med legene gjennom elektroniske PLO-meldinger. Øvrebø opplever at det er forskjell på hvordan fastlegene i kommunen forholder seg til beskjedene hun sender.

– Noen er positive, andre sier de ikke vil gjøre noe på bakgrunn av våre funn. Det mener jeg er trist. Vi har for eksempel kompetanse på smertekartlegging, og jeg synes legene burde kunne legge våre vurderinger til grunn, sier Øvrebø.

Hun mener at diskusjonen om sykepleier-spesialistene ikke treffer.

– Utfordringen i kommunehelsetjenesten er at de fleste driver med brannslukking. Fastlegene har bare 15 til 20 minutter til hver pasient. De har ikke tid og kapasitet til å dra på hjemmebesøk, og de eldre er ofte skrale og orker ikke å sitte på venterommet. Legene er redde for å miste sine oppgaver, men vi vil bare fange opp dem som faller mellom to stoler.

– Fastlegene har mye de skal gjøre. Kan det være at meldinger fra dere kan oppleves som «mer jobb» for fastlegen?

– Ja, det skjønner jeg godt. Men dette er de pasientene som i utgangspunktet ikke kommer seg til fastlegen.

– Trenger en klar rolle
Janne Hermansen er legevaktlege og har vært veileder for AKS-studentene med hovedpraksis ved legevakten i Lier. Hun forteller om et tett og godt samarbeid.

– Det har ikke blitt slik at AKS-ene har tatt over legeoppgaver fullt og helt, men de er en kjempeavlastning for oss, sier hun.

Hun forteller at hun går gjennom pasientene sammen med spesialistsykepleieren og at denne lager en plan for undersøkelse og behandling, for eksempel ved kuttskader. Små kutt syr de alene, mens hun ser over resultatet.

– Jeg har mange pasienter med indremedisinske problemstillinger, med smerter i bryst og mage, samt nevrologiske problemstillinger som krever omfattende undersøkelser som ofte tar 20–30 minutter. Når sykepleierne har tatt AKS-utdanningen, har de større faglig innsikt, vet hva vi trenger av undersøkelser og kan gjennomføre dem. Da får vi mer av opplysningene vi trenger på forhånd og kan gå rett på problemet. Da bruker jeg fem–ti minutter på pasienten i stedet for 20–30 minutter og får avklart flere pasienter raskere, sier legevaktlegen.

Hun understreker at sykepleierne ikke jobber alene, og at hun som lege har det medisinske ansvaret. Det mener hun er nødvendig.

– Hvis man skal definere den nye AKS-rollen til at de skal gjøre ting helt selvstendig, blir det vanskelig å bli enig om hvem som har det medisinske ansvaret. Vi trenger en klar rolle for hva de skal gjøre og ikke gjøre.

«Maksi-sykepleiere»
Liv Heidi Brattås Remo, tidligere helse- og omsorgssjef i Lier, er nå leder av Legevakten i Drammen-regionen. Hun var den som tok initiativ til at sykepleiere i kommunen fikk ta masterutdanning i avansert klinisk sykepleie.

– Da hadde vi dratt oss i håret lenge og lurt på hva vi skulle gjøre for å ha tilstrekkelig sykepleier-kompetanse tilgjengelig. For meg ble dette løsningen på det vi sto i, sier Remo. 

Erfaringene så langt er udelt positive, ifølge Remo.

– Sykepleierne som tar denne utdanningen, blir «maksi-sykepleiere», ikke «mini-leger». Jeg tror at de som er skeptiske, ikke vet hva dette handler om. Jeg tenker ikke at alle sykepleiere skal ta denne utdanningen, men for oss her i kommunen er den gull verdt. Etter samhandlingsreformen har vi flere komplekse situasjoner som skal håndteres utenfor sykehus, og vi tror vi kan forebygge en del unødvendige sykehusinnleggelser når sykepleierne har større dybde- og breddekunnskap.