Uklarheter – ikke spøkelser, Bent Høie

Innlegg: Eva Muriel Kibsgaard Nordberg, kommuneoverlege i Vestvågøy og forsker ved Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM), Universitetet i Tromsø (UiT)
Anette Fosse, fastlege og sykehjemslege i Mo i Rana, Ph.D. og forsker ved NSDM, UiT
Birgit Abelsen, forskningsleder ved NSDM, UiT
Helen Brandstorp, lege, Ph.D. og leder for NSDM, UiT

NASJONALT SENTER for distriktsmedisin (NSDM) leverte i juni et høringssvar om Forslag til forskrift om masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie (vanligvis forkortet AKS). Vi ønsker et kompetanseløft for sykepleie i kommunehelsetjenesten velkommen, men vi peker på faren for at befolkninger i distrikt kan få spesialsykepleiere som sin mest kompetente lokale helseressurs og ingen legetjeneste i lokalsamfunnet, slik våre samarbeidspartnere i mange andre land har vist oss har skjedd hos dem.

Dessuten påpeker vi en rekke problematiske formuleringer, blant annet knyttet til manglende avgrensning opp mot allmennmedisin og fastlegene.

FORVIRRENDE. Helseminister Bent Høie (H) avfeier i Dagens Medisin våre innspill med at vi «ser spøkelser på høylys dag».

Statsråden sier videre at det ikke er foreslått endringer i oppgaver mellom leger og sykepleiere. Likevel lar vi oss fortsatt forvirre av ordlyden i beskrivelsen av en AKS, eksempelvis: «Kandidaten skal kjennetegnes ved å inneha omfattende klinisk vurderings-, handlings og beslutningskompetanse til å ivareta selvstendige roller med utvidede funksjons- og ansvarsområder i de kommunale helse- og omsorgstjenestene».

EN DREINING? Vi spør: Hvordan skiller denne beskrivelsen seg fra fastlegens rolle?

Til nå har samarbeidet mellom lege og sykepleier vært basert på at legen har ansvar for diagnostikk og behandling, og sykepleieren har viktig og nødvendig kompetanse innen observasjon og vurdering. Ordlyden i forskriften inviterer til en dreining av sykepleieroppgavene i retning av selvstendig diagnostikk og behandling.

Hvordan vil denne dreiningen i praksis påvirke fastlegens ansvarsområde og teamarbeidet mellom lege og sykepleier?

UNDERGRAVING? Likeledes går uttrykket «helhetlig helsehjelp» igjen flere steder. Vi mener at denne begrepsbruken skaper en uklar grense mellom de ulike faggruppene i primærhelsetjenesten – og dermed står i fare for å undergrave deres betydning. Vi vil hevde at ingen kan påberope seg å yte helhetlig helsehjelp alene. Vi må alle basere oss på en god arbeids- og ansvarsdeling. Vårt forslag var derfor i høringssvaret å erstatte det med «helhetlig sykepleie».

Vi setter også et stort spørsmåltegn ved om en bachelorgrad med hovedfokus på pleie og omsorg er grunnlag nok for en toårig etterutdanning i noe ganske annet – diagnostikk og behandling, og om en toårig masterutdanning er nok til å gi en så omfattende kompetanse som det legges opp til. Dersom det ikke er diagnostikk og behandling i allmennmedisinsk forstand som er tiltenkt AKS, bør dette tydeliggjøres.

FORANKRINGEN. Sykepleiefaget har en fundamental plass i helse- og omsorgstjenesten – og også derfor etterspør vi en klarere sykepleiefaglig forankring av AKS. En god rolleforståelse mellom de ulike fagdisiplinene er vesentlig for godt samarbeid. Debatten som har kommet i etterkant av høringen, er et vitnesbyrd på hvordan en utydelig kompetanse- og rollebeskrivelse skaper forvirring og et potensielt dårlig klima for tverrfaglighet og teamarbeid.

Ingen er tjent med profesjonsstrid som følge av uklare oppgave- og ansvarslinjer; primærhelsetjenesten står allerede overfor store nok utfordringer. Å avfeie høringsuttalelser som har velbegrunnede innvendinger, får oss til å undre på hva høringsrunder egentlig er til for.

Ingen oppgitte interessekonflikter