Fysisk aktivitet som medisin krever kompetanse

Innlegg: Therese Fostervold Mathisen, postdoc ved Norges Idrettshøyskole og leder i Norsk forening for helse- og treningsterapeuter

DET HAR den siste tiden vært fokus på diabetes hos Dagens Medisin og Tidsskrift for Den norske legeforening. I Dagens Medisin gis et varsku om urovekkende høy forekomst av hjertesvikt og nyresvikt hos diabetikere, og det gjøres oppmerksom på effekten av kostholdsintervensjoner for behandling av diabetes, eller mer presist: vektreduksjon. I et debattinnlegg i Tidsskrift for Den norsk legeforening tar Trine Moholdt og Erik Ekker Solberg opp effekten av fysisk aktivitet i forebygging og behandling av diabetes.

Tross et informativt faglig innlegg av Moholdt og Solberg, er det undertegnedes bekymring at dette ikke nødvendigvis gjør legen eller annet helsepersonale bedre motivert eller skikket til å aktivt foreskrive fysisk aktivitet som intervensjonstiltak hos pasienter. Nettopp som omtalte debattanter selv påpeker; primærhelsetjenesten, også i mindre lokalsamfunn, må i større grad etterspørre og opparbeide seg tverrfaglige team.

GUNSTIG. Høy forekomst av fysisk inaktivitet er dokumentert både nasjonalt(1) og globalt(2), samtidig som at WHO peker på fysisk inaktivitet som den fjerde viktigste årsaken til død(3). Det ser ikke ut til å være helt ukjent for helsefaglige og legestudenter at fysisk aktivitet er gunstig for forebygging av flere av helseutfordringene omtalt som ikke-smittsomme sykdommer, men færre ser ut til å kjenne til at fysisk aktivitet også egner seg meget bra som "medisin" (4). Den generelle kunnskapen om detaljinnholdet i anbefalingene for fysisk aktivitet(5,6) ser dessuten også ut til å være mindre god hos leger og helsefaglige(7-9). Et interessant funn er at helsepersonale som selv er i regelmessig fysisk aktivitet, i større grad anbefaler slik praksis også for sine pasienter(9,10).

En implikasjon av disse funnene er ikke bare argumentasjon for at aktivitetsmedisin, det vil si kunnskap om hvordan fysisk aktivitet påvirker vår helse og hvordan fysisk aktivitet kan brukes i forebyggende og behandlende øyemed, bør innarbeides i medisinstudiene(9, 11). En enda viktigere implikasjon er nok å stimulere helsefaglig personale til selv å bli tilstrekkelig fysisk aktiv (4, 9-12).

PARADOKS. Det er for mye forlangt at fastlegen selv må følge opp enkeltpasienter i tilrettelegging og gjennomføring av fysisk aktivitet. Å legge ekstra forpliktelser til en allerede hektisk arbeidshverdag fører neppe til optimale arbeids- eller intervensjonsforhold, og mangel på tilstrekkelig god fagkunnskap vil også legge hinder for optimal oppfølging(8). Det er derfor et paradoks at fagutdannede i aktivitetsmedisin ikke har bedre arbeidsvilkår, anerkjennelse eller etterspørsel i primærhelsetjenesten.

Siden 1993 har Norges idrettshøgskole utdannet slik fagekspertise i et eget bachelorstudie, og etter 2001 har stadig flere høyskoler og universitet i Norge tilbudt tilsvarende bachelorutdannelser, blant annet Høyskolen på Vestlandet, Universitetet i Sørøst-Norge, Høyskolen i Innlandet, Høyskolen Kristiania og Universitetet i Agder. Tilsammen uteksaminerer disse studiestedene mer enn 210 bachelorstudenter hvert år med spesialkompetanse i å bruke fysisk aktivitet i forebygging og behandling av fysiske- og mentale lidelser. Dessverre er det en stor frustrasjon for de fleste av disse fagutdannede personene at det ikke finnes tilstrekkelig utlyste stillinger, ei heller anerkjennelse eller tilstrekkelig etterspørsel etter slik kompetanse i førstelinjetjenesten. Frisklivssentralen skulle fungere som et lavterskeltilbud til lokalbefolkningen innenfor de enkelte kommunene, men i svært mange kommuner finnes ikke et slikt tilbud, og der de finnes, er ressurstildeling for drift ofte svært nedprioritert. Eksempelvis var det i 2018 kun 263 kommuner (eller bydeler) av i alt 423 kommuner totalt i Norge, som hadde en frisklivssentral.

BEDRE TILGANG. Vi håper leger og annet helsepersonale vil gjøre seg kjent med den unike kompetansen disse fagpersonene besitter, og muligheten disse har til å avlaste legekontorer – både med tidlig innsats og oppfølging i et lengre behandlingsforløp. Bedre tilgang til slik fagekspertise kan kun skapes ved økt etterspørsel: legg press på politikere, men knytt også personlige kontakter til praktiserende aktivitetsmedisinere, og øk selv kunnskapen om hva aktivitetsmedisin kan gjøre for dine pasienter. Undertegnede vil derfor gjerne avslutte med å henvise til Aktivitetshåndboken hvor slik kunnskap finnes, og informere om at de omtalte aktivitetsmedisinerne nå er i ferd med å samle seg i en felles interesseforening; Norsk forening for helse- og treningsterapeuter. På våre nettsider vil du finne en fylkesoversikt over operative aktivitetsmedisinere; en listeoversikt i stadig utvikling.

Ingen oppgitte interessekonflikter. 

Referanser:

1) Hansen BH, Anderssen SA, Steene-Johannessen J, Ekelund U, Nilsen AK, Andersen I, et al. Fysisk Aktivitet og sedat tid blant voksne og eldre i Norge—Nasjonal kartlegging 2014–2015. Norwegian Directorate of Health: Oslo, Norway

2) Guthold R, Stevens GA, Riley LM, Bull FC. Worldwide trends in insufficient physical activity from 2001 to 2016: a pooled analysis of 358 population-based surveys with 9 million participants. The Lancet Global Health. 2018;6(10):e1077-e86.

3) World Health Organization. Global health risks: mortality and burden of disease attributable to selected major risks. Geneva: World Health Organization; 2009.

4) Chew EJC, Ho YN, Kee GJ, Sirisena D. Scoping review and international multi-centre cohort study investigating teaching, knowledge and beliefs regarding physical activity as a health intervention among medical students: a comparison between Singapore and the UK. Singapore medical journal. 2019.

5) Haskell W, Lee I-M, Pate R, Powell K, Blair S, Franklin B, et al. Physical Activity and Public Health: Updated Recommendation for Adults from the American College of Sports Medicine and the American Heart Association. Medicine & Science in Sports & Exercise. 2007;39(8):1423-34.

6) Helsedirektoratet. Anbefalinger om kosthold, ernæring og fysisk aktivitet. Oslo: Helsedirektoratet; 2014.

7) Cuthill JA, Shaw M. Questionnaire survey assessing the leisure-time physical activity of hospital doctors and awareness of UK physical activity recommendations. BMJ Open Sport Exerc Med. 2019;5(1):e000534-e.

8) Douglas F, Van Teijlingen E, Torrance N, Fearn P, Kerr A, Meloni S. Promoting physical activity in primary care settings: health visitors’ and practice nurses’ views and experiences. Journal of Advanced Nursing. 2006;55(2):159-68.

9) McFadden T, Fortier M, Sweet SN, Tomasone JR, McGinn R, Levac BM. Canadian medical students' perceived motivation, confidence and frequency recommending physical activity. Prev Med Rep. 2019;15:100898-.

10) Lobelo F, Duperly J, Frank E. Physical activity habits of doctors and medical students influence their counselling practices. British Journal of Sports Medicine. 2009;43(2):89-92.

11) Dacey ML, Kennedy MA, Polak R, Phillips EM. Physical activity counseling in medical school education: a systematic review. Medical Education Online. 2014;19(1):24325.

12) Cooke PA, Tully MA, Cupples ME, Gilliland AE, Gormley GJ. A randomised control trial of experiential learning to promote physical activity. Education for primary care : an official publication of the Association of Course Organisers, National Association of GP Tutors, World Organisation of Family Doctors. 2013;24(6):427-35.