Vet vi egentlig hva som foregår i barnevernet?

Innlegg: Ranveig Røtterud, cellebiolog, Maura

I DAGENS MEDISIN (10/2019) fremmer direktør Mari Trommald i Bufdir en alarmerende påstand om at «Helsetjenesten svikter barn i barnevernet». Utsagnet møtes med et skuldertrekk av helsetjenesten – etter oppmerksomheten her å dømme.

Er dette et tegn på at helsetjenesten ikke bryr seg om barnevernsbarna? Eller kan det være at noen har lagt merke til følgende: SSBs barnevernsstatistikk viser at andelen av saker for fylkesnemnd som er begrunnet med fysisk mishandling, psykisk mishandling, vanskjøtsel, seksuelle overgrep eller «mangler omsorgsperson» – de «opplagte» omsorgsovertakelsesgrunnene og de årsakene som i mediene oppgis som de eneste grunnene til at man tar barn fra hjemmet – ligger godt under ti prosent. I 2017 gjaldt det 23 av 449 saker = 5,1 %. Tar vi med rus, øker det til 75/449= 16,7 prosent. Ikke mer. Minst 83,3% er altså ikke saker som har slike forhold som grunn.

Dette samsvarer med erfaringene fra Kongsberg, som med en omlegging av måten de møtte familiene på, reduserte antallet akuttvedtak med 90 prosent. De fleste omsorgsovertakelser starter med akuttvedtak, så antallet eksterne flyttinger sank nesten like mye.

MOT SIN VILJE. Som mor og helsearbeider interesserer barnevernet meg, og jeg har fulgt med på noe av det som legges ut på nettet. Mange foreldre bevitner uriktige tiltak, særlig omsorgsovertakelser. Kongsberg-saken kan tyde på at kritikken stemmer, og rettsavgjørelser peker i samme retning.

Jeg har snakket med en 17-åring som mot sin vilje bodde på institusjon selv om hun mente hun hadde hatt det bra hjemme; omsorgsovertakelsen skyldtes en mobbesak på skolen. Hun fikk ikke frokost før hun dro på skolen, ble aldri ropt inn til middag, snakket aldri med de to andre beboerne på institusjonen, opplevde aldri noe hyggelig sosialt samvær der hun bodde. All fritid ble tilbrakt ute.

Trommald har mange ganger sagt at «åtte av ti foreldre er fornøyd med barnevernet». Jeg kom over en artikkel på nett om dette. Den viser, med lenker, at rapporten som ligger til grunn for utsagnet, siteres feil. Les selv, dere som vil.

SKADELIG. Å skille barn fra foreldrene sine uten at barna opplever det som riktig, er utvilsomt skadelig for barna. I noen tilfeller er barna enda mer skadet av sine foreldre før de flyttes, da er flytting riktig og nødvendig. Men dersom barn flyttes uten god nok grunn og settes på institusjoner som åpenbart ikke gir god oppfølging og omsorg, er det kanskje andre ting vi skal se på som årsak til at barn på institusjon har posttraumatisk stressyndrom (PTSD). Kan det skyldes skader oppstått på grunn av og etter flytting, og ikke før? Bør i så fall arbeidet med å ivareta barnas psykiske helse, starte et annet sted?

Usikre kilder og uimotsagt kritikk betyr at vi egentlig ikke vet hva som foregår i barnevernet. Jeg ser mange ber om en ekstern, uavhengig gransking av tvungne omsorgsovertakelser. Hadde det vært en ide å starte der – slik at vi får fast grunn under føttene for de tiltakene som må komme i denne tjenesten?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/12–2019