To protonsentre i Norge – alvorlig feilprioritering

Kronikk: Olbjørn Harald Klepp, tidligere professor og avdelingsoverlege ved Kreftavdelingen i Trondheim og Ålesund

JEG VISER TIL de mange vettuge innlegg omkring dette temaet i Dagens Medisin og andre medier de siste måneder. De fleste onkologer jeg kjenner, ser positivt på at man får ett senter for utprøving av protonterapi i Norge.

Ut ifra evidensbaserte kriterier for god kreftbehandling – og vanlig prioritering i norsk helseøkonomi – vil det riktignok være fullt forsvarlig først å inngå et forpliktende samarbeid om pasientbehandling og forskning ved et etablert protonsenter med rikelig ledig kapasitet i Sverige eller Danmark.

PRESTISJEFRYKT? Det virker for meg som at kolleger ved universitetsklinikkene i Oslo og Bergen har fått direkte eller fordekt munnkurv fra egne toppledere mot å avgi åpne motforestillinger til den eventuelle overetableringen av to protonsentre i Norge. Frykten for at eget fagmiljø skal miste et slikt prestisjeprosjekt, overskygger bedre vitende om at det blir mer enn nok teknisk kapasitet i ett norsk protonsenter til å dekke behovet både for etablerte indikasjonsområder, og til et realistisk omfang av forskningsaktivitet.

Det er for øvrig nedslående hvor lite vitenskapelig holdbare kliniske resultater det er som foreligger av protonbehandling internasjonalt, tross tiår med protonsentre ved en rekke anerkjente universitetsklinikker. Risikoen for uventede langtidsbivirkninger av partikkelbestråling er underkommunisert.

ABSURD FEILPRIORITERING. I en situasjon der godt evidensbasert medikamentell kreftbehandling i økende grad fravelges av helseforetakene for store pasientgrupper i Norge, virker det som en absurd feilprioritering å bevilge penger, murstein og onkologisk hjernekraft til to protonsentre. Hovedargumentet synes å være utforskning av partikkelbestråling på pasientgrupper hvor det per i dag ikke foreligger adekvat kunnskap om hvorvidt denne behandlingen er bedre eller dårligere enn moderne linak-basert ekstern stråleterapi. Det har som kjent vært hyggelige kvantesprang innen bildestyrt dosestyring ved fotonstråling fra linaker, som langt på vei matcher tidligere doseplangevinst ved protonstråling.

Hvis kapasiteten til to protonsentre i Norge skal utnyttes, må et urealistisk høyt antall norske kreftpasienter «tvinges» inn i randomiserte studier. En korrekt pasientinfo må i så fall gi full åpenhet om at fire–syv ukers reise og opphold til et behandlingssenter lenger unna enn en fullgod stråleterapi nærmere bopelen, med stor sannsynlighet kan være bortkastet på individnivå. Og skal man få til en sammenlignbar registrering av respektive bivirkningsprofiler, må kanskje også kontrollpasientene få sin linak-behandling og oppfølging ved et protonsenter?

Slike dilemmaer er en åpenbar årsak til den dårlige rekrutteringen av kreftpasienter til randomiserte protonstudier også i resten av verdenen, med større folketetthet enn Norge.

ET EKSPERIMENT. Jeg tror norske onkologer utenfor fremtidige protonsentre, og godt informerte pasienter vil betakke seg for henvisning til et slikt storstilt medisinsk eksperiment. Særlig når onkologer flest vil vite at milliardbeløp bevilges totalt ufornuftig til et slikt dobbelt prestisjeprosjekt, hovedsakelig fordi sentrale helsepolitikere og ledende fagpersoner i Oslo og Bergen vegrer seg for et ubehagelig stedsvalg ved å etablere ett protonsenter i vårt lille land.

Det blir for lettvint av helseminister Bent Høie (H) å overlate stedsvalget til helseforetakene selv. Et norsk protonsenter må dekkes av meget store og langvarige statlige øremerkede bevilgninger både til medisinsk drift og til omfattende forskningsaktivitet. I motsatt fall kan neppe noen helseforetak påta seg oppgaven – aller minst sett i relasjon til dagens strenge rasjonering av annen dyr, men godt evidensbasert medikamentell kreftbehandling.

Man vil få en langt mer kostnadseffektiv forbedring av vanlig norsk kreftbehandling dersom en brøkdel av bevilgninger til et protonsenter nummer to i Norge eksempelvis ble anvendt til linak-sentre ved kreftavdelingene i Drammen, Skien og/eller i Sørøst-Norge.

FAGETISK ANSVAR. Dersom man mot bedre medisinsk og helseøkonomisk vitende bygger ut to protonbehandlingssentre i Norge, legges ytterligere prioriteringsfrustrasjon på hardtarbeidende norske onkologer.

Jeg synes derfor at Norsk onkologisk forening har et fagetisk ansvar om å si ifra om det er fornuftig prioritering å etablere to protonsentre i Norge. Dette både på vegne av medlemmene, og ikke minst som faglig råd til norske kreftpasienter. For den saks skyld også for norske skattebetalere, som villedes til å tro at to protonsentre i Norge er god disponering av knappe midler til moderne kreftbehandling.

DRA I NØDBREMSEN! Kjære kolleger i styret for Norsk onkologisk forening! Bør ikke dere ta fagpolitisk og etisk ansvar for å dra i nødbremsen, med en klar uttalelse omkring feil prioritering hvis det allerede i første omgang bygges to protonsentre i Norge?

Fagmiljøene i Bergen og Oslo bør selvsagt konkurrere om hvem som er best egnet for å få bevilgning til et første senter for protonbehandling i Norge – helt på linje med annen konkurranse om norske forskningsmidler. Det er gode argumenter for lokalisering av et første senter både til Bergen og til Oslo, men dette vepsebolet skygger også jeg unna i denne omgangen.

Ingen oppgitte interessekonflikter