Det tapte potensialet

UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: Ida Susanna Fattah, lege i allmennmedisinsk spesialisering og daglig leder i MedEvent

DA OPPSTARTSELSKAPET MedEvent AS arrangerte årets første Klagepils for leger – et møtested for å kartlegge ulike utfordringer i klinikken – fortalte leger om flere forhold som vitner om et system som ikke er tilrettelagt for å gi – eller få – tilbakemelding.

Da vi spurte om hvordan de ville ha gått frem for å forbedre noe, sa de resignert: «Nei, det er bare å gi opp». På spørsmål om man anses for å være «bråkmaker» hvis man foreslår forbedringer, ble det bekreftet med et entydig ja. De personlige kostnadene med å engasjere seg, kan være høye.

UTENFRABLIKK. Uerfarne kolleger har med seg et utenfrablikk, engasjement for faget – og vilje til å yte litt ekstra. Dette kan være en kilde til innovasjon i helsevesenet fordi de har fordelen med ikke å kjenne uskrevne normer. Med riktig oppfordring, og i samarbeid med erfarne kolleger, kan de utfordre status quo. Men når nysgjerrighet blir erstattet med fokus på å skaffe neste vikariat, mistes mye av innovasjonspotensialet.

I det øyeblikket at spørsmålet «hvorfor er det sånn?» erstattes med utsagnet «sånn er det bare», symboliserer det overgangen fra potensiell fremgang til stillstand.

KONTRAST. Tilbakemelding beskrives som mangelvare  i en travel klinisk hverdag, og yngre kolleger har beskrevet at de er sultefôret spesielt på ros. Uten vissheten om hvordan man presterer, er det vanskelig å føle seg trygg i rollen man har. Uten trygghet blir terskelen høy for å bidra på arbeidsplassen.

Da jeg jobbet som trainee i en oppstartbedrift innen helseteknologi, opplevde jeg at mine uvitende spørsmål tvang entreprenørene til å forklare sine ideer på nye måter, og jeg ble verdsatt og rost. I denne perioden lærte jeg mye fordi jeg opplevde trygghet til å feile, trygghet til å mene uten represalier – og til å være uenig. Kontrasten til sykehuslivet ble som natt og dag.

HELSEAKKORD. I sin avhandling En jobb å leve med? viser forsker Tuva Hertzberg at norske leger går på akkord med egen helse for å innfri egne og andre legers forventninger til hva en lege bør levere. Ønsket om å være en god lege, utfordrer balansen mellom jobb og hjem. Flere leger forteller om overbelastning og liten medvirkning på arbeidsplassen, men de yter mer når det trengs og føler engasjement for jobben de gjør. Dette er ikke unikt for legegruppen.

Det mangler insentiver som motiverer unge kolleger til å bidra utover det faglige. Kanskje er det på tide at våre minst erfarne anses som vår mest verdifulle ressurs for å utruste helsevesenet for fremtiden. Hvis man klarer å hente inspirasjon fra det innovative miljøet i mange norske oppstartbedrifter, er jeg overbevist om at flere kolleger vil våge å være drivkraften til innovasjon i norsk helsevesen.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 05/2019