Høyre og helsenæringen

HØYRES Sveinung Stensland mener det råder en «mistenksomhet» overfor kommersielle aktører fra den offentlige helsetjenesten. I en kronikk i Dagens Næringsliv omtaler han dette som et «kulturproblem», som er til hinder for nyskaping, flere arbeidsplasser og bedre helsetjenester.

«Det å bli assosiert med helseindustrien, gir de ikke-kommersielle aktørene i helsevesenet skitne hender», hevder Stensland, som også er Høyres helsepolitiske talsperson.

Til våren legger regjeringen frem en stortingsmelding om helsenæringen, med næringsministeren og helseministeren i spissen. Dette arbeidet frykter Høyres stortingsrepresentant vil mislykkes, fordi det råder «et antikommersielt fokus i byråkrati, helsevesen og akademia».

DETTE er tydelig tale og sterk kost, men også en betimelig bredside og utfordring til norsk helsetjeneste. Det er selvsagt ikke oppgaven til offentlig sektor å holde hjulene i gang i næringslivet.

Men trolig hadde norsk helsetjeneste vært enda bedre om flere i den offentlige helsetjenesten hadde hatt erfaring fra næringslivet generelt, eller helsenæringen spesielt. Det handler om så enkle ting som forståelse av at verdier må skapes for å kunne brukes, nærhet til brukeren, eller kunden som det heter i næringslivet – samt evnen til endring – som næringslivet har enda lengre og mer erfaring med enn offentlig sektor.

NOEN trodde sikkert at Høyre i regjering ville bety en utstakt hånd til private helseaktører. Siden regjeringsskiftet i 2013 har Bent Høie tatt grep om flere politikkområder som har åpnet for mer bruk av private aktører.

Men de som hadde håpet på et frislipp, må ha blitt skuffet. Reformen «Fritt behandlingsvalg» har ikke blitt noen suksess. Relativt få pasienter har benyttet seg av ordningen. De som måtte være opptatt av private helseaktørers ve og vel, må også ha fått en nedtur: Tilbakemeldingen fra helseaktørene er at det offentlige har satt takster og økonomisk kompensasjon altfor lavt. De har hatt lite, eller ingenting, å tjene på å inngå i ordningen som regjeringen hevdet skulle erstatte behovet for privat helseforsikring.

NÅR historien om Erna Solberg og Bent Høies helsepolitiske lederskap skal skrives, har dette også vært en villet politikk. Velgeren som vurderer å stemme på enten Høyre eller Arbeiderpartiet – «lilla-velgeren» – ønsker bare en passe dose privat helsepolitikk. Retorisk har Solberg etablert sitt lederskap rundt «mennesker – ikke milliarder»: Skatte- og avgiftspolitikk er ikke lenger Høyres viktigste kampsak.

Vi hørte det igjen i statsministerens nyttårstale: Solberg brukte det meste av taletiden sin på barn og ungdom, dem som faller utenfor – og saker som noe skjematisk kan beskrives som «myke». En forlengelse av denne strategien er Bent Høies kompromissløse strategi rundt «pasientens helsetjeneste». Helseministeren er pasientenes mann – ikke opptatt av å legge til rette for næringsaktører på helsefeltet.

DERFOR blir Sveinung Stenslands beskrivelse over mangelen på kommersialisering av norsk helsetjeneste, også et hjertesukk over sin egen regjerings manglende resultater på dette området: Helseminister Bent Høie og hans mannskap har ikke, etter mer enn fem år ved makten, lykkes med å snu innovasjonskulturen i Helse-Norge.

Ser man på prioriteringene til Solberg og Høie, anser de nok ikke dette som noe stort nederlag. Høyre er ikke først og fremst et politisk parti for næringslivet. Man har beveget seg et langt skritt mot det politiske sentrum. Så lenge man er litt mer næringsvennlig enn Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet, tenker Høyre-ledelsen at det får holde. Så får Sveinung Stensland – litt på si – jobben med å holde de kommersielle helseaktørene varme.