– Den gylne regel er en politisk bløff

– Nesten hver gang noen kritiserer tilstanden i helsetjenesten, opplever vi at regjeringen svarer med at «Vi gjeninnførte Den gylne regel». Så kommer de seg unna med å si det. Dette holder ikke lenger, sier president Tor Levin Hofgaard i Norsk psykologforening.
Som Dagens Medisin skriver, greier ingen av de regionale helseforetakene såkalt full måloppnåelse for Den gylne regel. Den sier det skal være høyere vekst innen psyisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

«Det virker ikke»
– Hvorfor, mener dere, greier man ikke å oppfylle regelen?

– Statsråden har vært veldig tydelig på at psykisk helse og rus skal prioriteres mer. Men det holder ikke lenger med politiske signaler og oppdragsdokumenter. Dette har Bent Høie prøvd år etter år, i snart fem år. Det virker ikke. Han har sagt at han er sur. Det virker ikke.

– Tillitsvalgte sier at de i alle fall, at de mens regelen har vært der, har kunnet henvise til den i diskusjoner – og sånn sett har fått lov å tematisere at psykisk helse ikke blir prioritert. Ut over det har den ikke funket i tjenesten.

Ikke RHF-ene alene
Direktørene for de regionale helseforetakene (RHF) skal ikke ha skylden alene, mener Hofgaard.

– Det er statsråden dette peker tilbake på nå. Han gikk til valg på dette, og han har sagt at sykehusplanen skal brukes som verktøy for å ta tilbake den politiske styringen over sykehusene. Det kommer en ny plan nå, og den skal også handle om psykisk helse, det har vi fått signaler på. Men vi vil ha tydelige grep. En helse- og sykehusplan er fortsatt bare en plan.

Han mener det er særlig urovekkende at det er mange barn i såkalte interne køer.

– Hva tenker du om at så mange ikke har fått hjelp innenfor den fristen helsetjenesten selv mener er medisinsk forsvarlig?

– Dette er en typisk vridningseffekt. Vi har lenge snakket om at det trikses med Excel-arkene for å få Den gylne regel til å se ut som den er oppfylt. Dette er bare et eksempel på det, at man kanskje tar inn folk til en første samtale og ut av den offisielle listen slik at man må vente lenge før man egentlig får hjelp.

Venter i opptil 75 dager
– Hva betyr for det for barn og unge å vente på behandling?

– Det er spesielt ille for dem, til sammen snakker vi om flere skoleklasser med barn som venter på hjelp. Det er uakseptabelt. Barn venter opptil 75 dager på hjelp – det er lang tid for et barn. De kan tape skolegang og sosialt miljø, og det får store konsekvenser.

– Noen har kanskje enkle plager som er lette å løse og som kan forverres. Det er sannsynligvis riktig at mange av dem kunne ha blitt hjulpet tidligere og kanskje ikke trengt BUP.

– Hvor stor del av svaret er penger?

– Det vi så under opptrappingsplanen, som jo regelen stammer fra, var at man hadde penger, og det ble faktisk en større vekst i psykisk helse enn i somatikken.

– Politisk bløff
– I hvilken grad er situasjonen for disse pasientene akutt, mener du?

– Svaret avhenger av hvor du er i Norge. Det finnes DPS-er som har veldig dårlig spesialistdekning. Det samme gjelder for BUP. Der er det akutt. Det er alltid akutt hvis et barn må vente på hjelp. Jeg forstår ikke hvorfor vi synes det er greit at ungene står i kø fordi de har psykiske helseproblemer.

– Bør regelen avskaffes?

– Jeg vil si den så langt har vært en politisk bløff. Men det som er viktig nå, er en reell debatt: Hvordan skal man sikre at ungene ikke blir så dårlige at de må inn til BUP hver gang de har et problem. Hvis Den gylne regel som begrep står i veien for en reell debatt om hva som faktisk foregår i psykisk helse, er det kanskje verdt å snakke om hva som egentlig er problemet. Hadde den blitt gjennomført politisk, så er det en fin regel. Men det kan hende den står i veien for en reell debatt.

«Verre uten regelen»

Birgit Aanderaa, OUS-tillitsvalg for Norsk psykologforening, sier det er viktig å få sagt at svaret ikke bare ligger i spesialisthelsetjenesten, men også i at folk får hjelp tidlig:

– Fortsatt ligger 80–85 prosent av pengene i somatikken. Jeg tror situasjonen ville ha vært verre uten regelen. Den er et verktøy som vi av og til får til å bruke, sier Anderaa.

– Hva skal helseministeren gjøre, mener du?

– Jeg mener det bunner i manglende forståelse. Helseministeren bør innkalle foretaksdirektørene til seminar og spørre: Hva er egentlig dette? Hva er de faktiske konsekvensene? Jeg tror det hersker en forestilling om at når du gir penger til somatikk, så vet du hva du får, men når du gir til psykisk helsevern, så aner du ikke hva du får. Høie trenger hjelp – han greier ikke dette alene, sier Aanderaa.