Er prisen høyere enn verdien?

Innlegg: Line Walen, helseøkonomisk seniorrådgiver i Legemiddelindustrien (LMI)

HELSEØKONOM Hans Olav Melberg har rett når han i Dagens Medisin (19/2018), under tittelen Hvorfor koster diamanter mer enn vann?, skriver at prisen på legemidler skal være et signal som styrer innovasjon.

Prisen skal imidlertid også reflektere verdien av legemidlene. Men hvordan bestemmes den?

UTVIKLINGEN. Ingen vil kjøpe et produkt som er dyrere enn det man mener det er verdt. Samtidig vil produsenten som regel ikke selge et produkt billigere enn den mener det er verdt.

Hvis det norske forsvaret ønsker å kjøpe et jagerfly til én million kroner, vil det neppe la seg gjøre. Produsenten har sannsynligvis langt større kostnader ved å forske frem teknologien, og produsere flyet, til at den er villig til å selge til den prisen. Forsvaret har sitt budsjett, og må forholde seg til det, men det må også forholde seg til realistiske forventninger om hva et fly koster.

BETALINGSGRENSEN. Vi ser at norske helsemyndigheter har valgt en betalingsgrense for legemidler. Denne grensen har i år gitt som resultat at kun halvparten av legemidlene er tatt i bruk ved sykehusene.

Når legemidler kommer til Norge, blir den internasjonale prisen regulert og redusert i flere ledd. Umiddelbart setter myndighetene en norsk maksimalpris. Deretter foretas metodevurderinger som er basert på norske, politisk bestemte kriterier for prioritering. Nye legemidler tas ikke i bruk hvis prisen, etter myndighetenes oppfatning, er for høy i forhold til helsegevinsten.

KONKURRANSEN. Det er ikke riktig at legemidler unngår priskonkurranse som følge av patent og monopol på virkestoffet. De aller fleste legemidler er fra første stund i skarp konkurranse med andre legemidler som kan behandle samme sykdom. Produsenten har som regel ikke monopol på markedet for sitt legemiddel med aktuelle sykdom, akkurat som Volvo ikke har monopol på all veitransport i Norge. I de få tilfellene der det er monopol, varer det ikke lenge.

Priskonkurranse i anbud bidrar sterkt til reduserte priser. Prisen reduseres ytterligere når patentet går ut og kopiprodukter kommer med i konkurransen. Alle prisprosessene bidrar til at Norge har lave legemiddelpriser i europeisk sammenheng.

PRISJUSTERING. Melberg hevder at det man ikke har, og trolig ikke bør ha, er et system der man setter prisen til maksimal betalingsvillighet. Den internasjonale prisen er imidlertid i mange tilfeller veldig mye høyere enn det norske myndigheter er villig til å betale. Når prisgapet i utgangspunktet er stort, er det naturlig at produsenten ikke kan gi større rabatter enn at det som akkurat tilfredsstiller myndighetenes betalingsgrense. Slik blir legemidler tross alt gjort tilgjengelig for pasientene.

Melberg har et godt poeng når han sier at man kan utnytte registre til å oppdatere beregningene, og prisene, når man får ny kunnskap. Dette er vi helt enig i. Det er antakelig bedre å ta i bruk nye behandlinger, med en viss usikkerhet rundt helsegevinsten over tid, for så å justere bruken og prisen etter hvert, i stedet for å nekte norske pasienter tilgang til muligheten for helsegevinst.

Interessekonflikt/disclaimer: Legemiddelindustrien (LMI) er bransjeforeningen for legemiddelindustrien i Norge. De 61 medlemsbedriftene i LMI har i underkant av 4000 ansatte i Norge og representerer over 80 prosent av legemiddelomsetningen.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2018