– Migrasjonshelse blir ikke prioritert

Bergen (Dagens Medisin): På konferansen Helse i alt vi gjør 2018 i Bergen i forrige uke, ble det utarbeidet en omfattende deklarasjon som er sendt til helseminister Bent Høie. Målet er økt satsing på migrasjonshelse, et område fagfolkene mener er neglisjert.

– Vi har hatt en strategi for migrasjonshelse fra 2013 til 2017. Det er gjort mye bra både innen forskning, utredning og behandling, men så er det brått stopp. Migrasjonshelse blir ikke prioritert. Det finnes ingen nasjonal strategi, ingen handlingsplan og dermed heller ingen overordnet styring eller prioritering av feltet. Dette handler ikke bare om helse, men også om utdanning og arbeid, sier avdelingsdirektør Bernadette Kumar ved Folkehelseinstituttet. Hun har tidligere ledet Nasjonalt kompetansesenter for migrasjonshelse (NAKMI) som nå er en del av Folkehelseinstituttet.

Kumar har sammen med fungerende avdelingsdirektør Esperanza Diaz ved Folkehelseinstituttet ledet arbeidet med deklarasjonen fra konferansen. 

Myter og paradokser
– Innvandrere er en stor heterogen gruppe med ulike helseutfordringer. Vi må tilpasse helsetjenesten til de ulike gruppenes spesifikke behov. Og vi må bryte ned noen myter, sier Diaz, som også er førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen.

Ved inngangen til 2018 var det ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) registrert 747 000 innvandrere og 170 000 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Det er 17 prosent av oss. Og myten om at innvandrere totalt sett har dårligere helse enn etnisk norske, stemmer ikke, påpeker både Kumar og Diaz.

Fakta fra Folkehelseinstituttet viser blant annet at:
 

• Generelt er innvandrere mindre syke og bruker helsetjenester i mindre grad enn befolkningen for øvrig, men det er store forskjeller mellom grupper.
• Opprinnelsesland, innvandringsårsak og botid i Norge har stor betydning for helsen.
• Diabetes er utbredt blant innvandrere fra Sri Lanka, India og Pakistan der 20-24 prosent av voksne i alderen 30-59 år har diabetes, mot 3-6 prosent i befolkningen for øvrig.
• Kreft er mindre utbredt blant innvandrere samlet sett enn i befolkningen for øvrig, men risikoen varierer med landbakgrunn og krefttype.
• Hjerte- og karsykdommer er mer utbredt blant innvandrere fra Sør-Asia og Balkan-region enn i befolkningen for øvrig.
• Voksne innvandrere fra konflikt- og krigsområder, samt barn og voksne med flyktningbakgrunn, rapporterer om mer psykiske helseplager enn befolkningen for øvrig.
• Menn fra Øst-Europa, Balkan og Tyrkia, Iran og Irak har en høy andel dagligrøykere.
• Overvekt og fedme er særlig utbredt blant innvandrere fra Tyrkia, Irak, Pakistan og blant somaliske kvinner.

Mange barrierer
– Noe av utfordringene det må tas tak i er at enkelte grupper ikke har samme tilgang til helsetjenester som andre. Og når de først kommer til behandling så er det dokumentert at en del får et dårligere tilbud enn etnisk norske, sier Kumar.

Eksempler er blant annet at en del innvandrerkvinner som får brystkreft får diagnosen langt senere enn etnisk norske. Konsekvensen er dårligere prognose og høyere dødelighet. 

– Skal vi fremme likeverdighet i helsetilbudet må vi redusere språklige barrierer og manglende forståelse hos helsepersonell for pasientens kulturelle bakgrunn, levemåte, livssituasjon og tankegang, sier Kumar.

På konferansen i Bergen kom det tydelig frem at det store gapet mellom forskningsresultater, praksis og pasientbehov må bli mindre.

– Skal vi lykkes må vi få til bedre samarbeid mellom ulike fagdisipliner i akademia, men også mellom helseinstitusjoner og ikke minst mellom alle nivåer i helsetjenesten, sier Diaz.

Både hun og Kumar understreker at utdanning og kompetanseheving blant helsepersonell er helt avgjørende for å sikre et likeverdig helsetilbud til alle uavhengig av hvor de kommer fra.