E-helse: Dette var oppturene og nedturene

Tidligere helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen kom – med sin EDB-utdanning – inn som den tredje helseministeren i Ap-regjeringen i 2009, etter Sylvia Brustad og Bjarne Håkon Hanssen.

– Jeg husker at før jeg ble helseminister, hadde vi diskusjoner i regjeringen om hvordan vi skulle øke satsingen på e-helse. Det var helt nødvendig, forteller Strøm-Erichsen.

I dag er hun styreleder i DIPS ASA, men vi vil høre om hennes erfaring med IKT og helse som tidligere helsestatsråd.

Elektronisk frikort
I en tid med samhandlingsreformen, som nettopp dreide seg om samarbeid mellom alle nivåene i helsevesenet til pasientens beste, var det behov for at også datasystemer som snakket sammen.

– Noe av det første som ble gjort, var å innføre det elektroniske frikortet. Det var effektiviserende både for staten og den enkelte pasient. Før måtte folk sende inn alle sine kvitteringer for å få refusjon for sine utgifter over egenandelstaket. Det var veldig tungvint. Folk klarte ikke å holde orden på kvitteringene sine gjennom året, og fikk derfor ikke det de hadde krav på.

– Og så kom e-resept etter hvert, den var også enormt tidsbesparende. Så dette er gevinster som folk kan glede seg over, og som er lette å glemme i dag.

Én innbygger – én journal?
Strøm-Erichsen var også den som satte i gang arbeidet med Kjernejournal.

– Den har ikke blitt brukt etter intensjonen. Og dette er en utfordring til helseministeren, poengterer hun.

Hele hensikten med å lage stortingsmeldingen «Én innbygger – en journal», var at helsevesenet besto av så mange små systemer som virket hver for seg, og som ikke snakket sammen.

– Det er klart at dette ikke er akseptabelt i dag. Systemene vi velger, må være basert på åpne standarder og kunne integreres med hverandre.

– Ta telefonen
– Under arbeidet med Fastlegeforskriften i 2011 diskuterte vi mye internt i departementet: Hvilke krav kan vi sette til hvilke systemer som fastlegene kan bruke – og hvor langt kunne vi gå i å stille krav til åpne standarder i systemene? Vi endte vel med at systemene måtte kunne samhandle. Det var et signal vi ga, men det var helt tydelig ikke modenhet til å stille sterkere krav overfor fastlegene den gangen. Det vakte jo mye diskusjon på legekontorene da vi krevde at legene måtte ta telefonen innen en gitt tid, sier hun.

 Departementet krevde nemlig at 80 prosent av telefonhenvendelsene skulle besvares innen to minutter. Halvparten av landets leger skrev under et opprop mot den nye forskriftene.

– I dag er vi alle glad for at vi kan kommunisere elektronisk med helsevesenet, sier Strøm-Erichsen, og ser fremover: – I en tid med strenge krav til pasientsikkerhet, er vi avhengig av gode IKT-systemer. For det verste er når systemer blir en årsak til dårlig pasientsikkerhet.

I fremtiden blir andre måter å tenke utvikling på, mener hun:

– I den sammenhengen ville det vært interessant om myndighetene ville satse på en norsk e-helseindustri. Norge er langt fremme når det gjelder bruk av ny teknologi, selv om vi ikke er store på alle områder.

Også direktør Christine Bergland i Direktoratet for e-helse peker på manglende samhandling:

– Egentlig har alle virksomhetene – i alle år – anskaffet løsninger hver for seg. Først de senere årene har man blitt opptatt av samhandling mellom aktørene, sier Bergland.

– Har dere lyktes med det?

– Det er lyspunkter, vi er i gang med meldingsutveksling, og begynner å få kontroll over den.

– Hva med kjernejournal?

– I den er det for lite informasjon fortsatt. Vi skal utvikle en kjernejournal i henhold til det vi planla, med både henvisinger, epikriser og prøvesvar.

Men Bergland vil ikke kalle kjernejournalen for en flopp.

– Nei, ikke i det hele tatt: Med mer informasjon blir dette den viktigste løsningen vi har.

Mange journaler
Det har gått seks år siden stortingsmeldingen «Én innbygger – én journal» ble lansert. Visjonen fikk støtte fra både opposisjonen og Legeforeningen, og fra IKT-selskapene. I Helse Midt-Norge utvikles det nå en helt egen helseplattform – som også skal knyttes til kommuner og fastleger. En felles journalløsning på tvers av alle helseregionene kan dermed synes å være et stykke unna, særlig når Helse Sør-Øst, Helse Nord og Helse Vest snart setter i gang med den nye generasjonen av journalsystemet de allerede bruker i dag.

Men Bergland sier at det i stortingsmeldingen er presisert at det skal være tilgang til informasjon «på tvers av virksomheten» – og at dette vil skje.

– Én innbygger – én journal er avhengig av politiske beslutninger. Det er tegnet et veikart og det blir gradvis realisert.

– Når?

– I 2020-årene, svarer Bergland.

E-helsebransjen: – Teknologi krever folk

Heidi A. Austlid er administrerende direktør for IKT-Norge. Hun mener norsk helsesektor er for stramt bygd opp:

– Det har skjedd enormt mye i denne bransjen de siste tyve årene. Dette er ett av områdene der Norge har fått veldig mange nye selskaper som utfordrer det etablerte, og vi ser det særlig i helse og utdanning. Med den veletablerte velferdsmodellen vi har, er dette veldig store sektorer. Utfordringen er nettopp å få innovasjonen til å komme brukerne i helsesektoren til gode – og at helsesektoren er ekstremt rigid rigget: Den er ganske konservativt bygd opp, i likhet med utdanningssektoren. Den er rigid på grunn av at dette er sentrale deler av offentlig sektor og det offentlige helsetilbudet – og det handler om kultur og kompetanse.

– Har vi en norsk e-helseindustri på plass?

– Vi har potensial, men vi trenger også et solid hjemmemarked. Jeg er uenig i at det at det offentlige har en tendens til å skulle utvikle alt selv, også i konkurranse med næringen. Og det i en tid der vi har behov for mange nye arbeidsplasser. Vi må utvikle helsesektoren, men også ha en aktiv næringspolitikk.

At store IKT-prosjekter flopper, eller tar mye lengre tid enn forespeilt, mener Austlid først og fremst er et kompetansespørsmål:

– Det handler om kompetanse fra bestiller, men også om hvordan helsesektoren fungerer fra leverandørsiden. Og mye av det vi hører om disse prosjektene, er innimellom overdrevet, mener jeg.

Må ha folk

– Teknologi er med på å rydde plass til møter mellom mennesker. Vi skal ikke tro at vi ikke har behov for folk, for vi kommer til å ha stor mangel på folk. Utfordringen er å få et lovverk som åpner for å dele informasjon på tvers, og den informasjonen skal følge brukeren, sier Austlid.

– Brukernes – altså pasientenes og klinikernes bruk av teknologi – er det som vil påvirke hvordan sektoren vil utvikle seg fremover. Det å sette brukeren først, vil skape de gode og trygge tjenestene. Privat helseteknologibruk vil også få plass i det offentlige helsesystemet. Den som vinner, er den som tenker på brukeren.

– For øvrig skal vi være stolte over å ha ett hundre prosent dekning på elektronisk pasientjournal, og e-resept – som et annet vellykket prosjekt. Vi må ha større ambisjoner om en sammenhengende e-helsesektor.

«Fragmentert»
Senterleder Stein Olav Skrøvseth ved Nasjonalt senter for e-helseforskning fremhever at Norge var tidlig ute med digitalisering i helsetjenesten, sammenlignet med mange andre land.

– Norske fastleger tok i bruk elektroniske pasientjournaler svært tidlig. Den største utfordringen er at vi har mange ulike IT-systemer som ikke snakker sammen. Resultatet er fragmenterte systemer som i liten grad underbygger tanken om en helhetlig og pasientsentrert helsetjeneste. Dette gjelder både innad i institusjoner, men særlig mellom institusjoner og nivå i helsetjenesten.