Hva betyr videolegetjenester for primærhelsetjenesten?
Jeg tviler ikke på videolegers faglighet, men jeg er i tvil om denne tjenestens plass i Helse-Norge – og hva slike tilbud betyr for fremtidens primærhelsetjeneste.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
Innlegg: Inga Marthe Grønseth, fastlege i Trondheim og aktivt medlem i «Trønderopprøret».
JEG VISER TIL et debattinnlegg i Dagens Medisin under tittelen «Det beste må ikke bli det nest bestes fiende», skrevet av lege Jan Otto Syvertsen i KRY.
Jeg har stor respekt for dine meninger, ditt politiske arbeid, din innsats for fastlegeordningen – og deg som person og lege. Jeg vet også at vi er enige om mye.
Kanskje er vi også enige om en del ting på dette området.
FELLES KONKLUSJON. Blant annet har vi en felles konklusjon: Hovedløsningen i Norge må være en godt utbygget fastlegeordning som også tar i bruk videokonsultasjoner.» Der er vi enige.
Jeg skrev dette i mitt blogginnlegg; «… bidra heller til å legge press på lokale og sentrale politikere, slik at rammevilkårene for den offentlige primærhelsetjenesten gir oss rom til å bli flere fastleger, til å utvikle digitale plattformer, være mer tilgjengelige og dra på hjemmebesøk til de av våre pasienter som trenger det. Videooppfølging ved fastlegen av pasienter man kjenner, kan være et godt supplement, og er noe mange av oss ønsker å tilby».
FOR DE FRISKESTE. Jeg mener imidlertid at dette bør holdes innenfor fastlegeordningen, og ikke eksistere parallelt. Som jeg argumenterte for i bloggen min, er nettleger sannsynligvis en helsetjeneste for de friskeste. Denne har kun en avlastende funksjon dersom man tror på at behovet for helsetjenester kan «mettes», at tilbud ikke gir etterspørsel, og dersom man ikke tror på «the inverse care law» – invers sammenheng mellom behov for og bruk av helsetjenester, at de som trenger helsetjenester mest, er dem som får minst.
Det er et kjent helseøkonomisk synspunkt at helsetjenester ikke er som andre tjenester, og at tilbud øker etterspørselen uten noen øvre grense. Sannsynligheten for at tjenester som KRY tilbyr, i hovedsak vil øke etterspørselen og ikke avlaste et eksisterende behov, fremstår derfor som mer enn neglisjerbar. Jeg går ikke inn på detaljene og tall for argumentasjonen her, det har jeg allerede gjort én gang.
Kan man se på Sverige som et pilotforsøk? Kan man lære av erfaringene man har gjort seg der? Hvorfor ikke?
SYNSING. Et annet hovedpoeng i ditt innlegg er at din og dine kollegers faglighet blir kritisert og trukket i tvil, mens jeg helt ordrett har skrevet: «Nettleger og hjemmeleger er helt sikkert velkvalifiserte, og jeg tror absolutt at de ønsker å gjøre en god jobb». Mitt blogginnlegg dreier seg ikke om, og jeg er ikke tvilende til din og dine kollegers, faglighet. Innlegget er tvilende til tjenestens plass i Helse-Norge og hva slike tilbud betyr for fremtidens primærhelsetjeneste.
Du påpeker også at vi ikke bør synse, så lenge det ikke finnes god forskning på området. Selv gjør du likevel nettopp dette gjennom hele innlegget ditt. Du lister blant annet opp hvilke tilstander som godt kan evalueres på nett, basert på egne erfaringer. Du sier også at pasientene ikke tar kontakt med KRY unødvendig. Har du bedre belegg for å si at nettjenestene – som det ikke er forsket på – er trygge, likeverdige, nødvendige og god utnyttelse av ressurser enn jeg har for å mene at tjenestene ikke er det, basert på de tall og betraktninger jeg har gitt?
SVENSK PILOTFORSØK? Det finnes ikke god forskning, men det finnes en del erfaringer og evalueringer fra vårt naboland som er naturlig å ta med i vurderingen av hvordan vi ønsker utviklingen i Norge. Disse tjenestene har i Sverige tatt en økende del av helsebudsjettet, og innføringen har hatt betydelige negative konsekvenser.
Jeg har vist til konkrete tall. Det er unaturlig ikke å problematisere dette når slike tjenester vokser frem i Norge. Politiske beslutninger og retningsvalg baseres ofte på pilotforsøk og evalueringer. Kan man se på Sverige som et pilotforsøk? Kan man lære av erfaringene man har gjort seg der? Hvorfor ikke?
Som leger kommer vi stadig opp i situasjoner der forskning ikke har kunnet gi et entydig svar, eller tilfeller der et problem ikke er tilstrekkelig forsket på. Da er det helt nødvendig at vi tar beslutninger basert på tilgjengelige ekspertuttalelser, erfaringer og pålitelige kilder. Det er det jeg oppfordrer til her.
Ingen oppgitte interessekonflikter