Paragraf 2C i abortloven er mer enn Downs

DA SLAGET om abortloven herjet på 1970-tallet, skrev jeg en ungdommelig glødende engasjert eksamensstil om kvinnens rett til selvbestemt abort. Lite ante jeg at jeg mer enn 40 år senere igjen skulle kvesse pennen. Mitt budskap er like klart nå som da: Kvinnen selv må avgjøre om hun skal fullføre et svangerskap eller ikke. Det er en rett det er all grunn til å verne om.

Det stormer i det politiske ordskiftet og i sosiale medier etter at Erna Solberg la abortloven i potten før KrF skulle velge retning. Det kan ha vært tungen på vektskålen, og KrF forventer at Solberg leverer og holder ord. Det kan vise seg vanskelig.

Mest inntrykk gjør den profilerte Arbeiderparti-politikeren Marianne Marthinsen, som bruker egen erfaring med et alvorlig sykt barn som døde bare halvannet år gammel. Hun vil ha klart svar fra statsministeren på om hun mener Martinsen selv skal få ta valget om å fullføre svangerskapet eller ikke – hvis hun nå blir gravid og det viser seg at fosteret har samme tilstand som barnet hun mistet.

Det er to forhold i dagens abortlov som er stridens kjerne nå. Det ene er paragraf 2C som åpner for abort etter uke 12 dersom det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelig anlegg, sykdom eller skadelig påvirkning under svangerskapet. Det andre er fosterreduksjon av friske fostre. Paragraf 2C kalles ofte Downs-paragrafen, en betegnelse som er temmelig misvisende.

DET ER LETT å forstå at særlig godt fungerende mennesker med Downs syndrom, og deres familier, reagerer på at de kan være en konkret begrunnelse for abort og at de opplever paragrafen som diskriminerende. Det står sentralt for KrF og Solberg. Men spørsmålet om å fjerne paragraf 2C, må ikke begrenses til å handle om en enkelt diagnose. Det handler om langt mer enn fostre med 21-trisomi og mennesker med Downs syndrom.

Det handler om et helt spekter av tilstander og mulige utfall av svangerskapet. Ekspertisen kan i stadig større grad forutsi fosterets levedyktighet og barnets potensielle funksjonsnivå, men det er fortsatt mye usikkerhet. En usikkerhet det kan være vanskelig for helsepersonell å formidle, og enda mer vanskelig for blivende foreldre å motta og forholde seg til.

Når en rekke av våre fremste medisinske eksperter innen gynekologi og obstetrikk, fosterdiagnostikk og medisinsk etikk, synes å være relativt samstemt i at fjerning av paragraf 2C vil innebære radikale endringer i abortpraksis, bør det tas ytterst alvorlig. Samtidig må vi erkjenne at den medisinsk-teknologiske utviklingen vil stille oss overfor stadig nye og krevende dilemmaer som vil utfordre vår evne til refleksjon og debatt.

FORBUD MOT FOSTERREDUKSJON kan bli noe enklere for Erna Solberg å gjennomføre slik KrF etter alle solemerker vil ha som krav i regjeringsforhandlingene.

Da abortloven ble vedtatt, var fosterreduksjon ikke medisinsk mulig. Derfor sier abortloven ikke noe eksplisitt om dette, og derfor er det lov. I fagmiljøene er skepsisen stor, dels fordi inngrepet medfører risiko for det andre barnet, og dels på grunn av metoden som brukes. Antallet fosterreduksjoner som gjennomføres hvert år, er så lavt at det neppe er særlig kontroversielt å la det være.

Det gjenstår å se om statsministerens abortflørt med KrF fører til faktiske begrensninger i kvinners rett til fri abort. Både Erna Solberg og helseminister Bent Høie gjør hva de kan for å forsikre oss alle om at dette egentlig handler om å fjerne en tekst i abortloven som noen opplever som diskriminerende. De bedyrer begge at de vil styrke kvinnens rett til selv å velge.

Jeg sliter med å se hvordan de skal få det til – og ikke minst hvilke konsekvenser deres KrF-flørt vil få for den enkelte kvinne og for helsetjenesten.

Ifølge Medisinsk fødselsregister utføres i overkant av 500 aborter årlig etter nemndbehandling i dag. De fleste innvilges på grunnlag av risiko for fosterskader, sosiale forhold og/eller mors helse. Dette er en liten andel av de totalt nærmere 13.000 aborter som utføres hvert år, de aller fleste av dem i god tid før uke 12.  

INGEN KVINNE tar lett på abortspørsmålet. Det er et vanskelig valg å ta, særlig etter tolvte uke. Spesielt vanskelig er valget i situasjoner hvor det avdekkes at barnet kan være alvorlig sykt eller funksjonshemmet. Ingen forsvarer det mange kaller et sorteringssamfunn, samtidig som det ikke skal stikkes under stol hvor krevende det kan være å ha et funksjonshemmet barn. Det er en livslang omsorgsforpliktelse selv om barnet er like elsket som friske barn.

Det er bare kvinnen selv, fortrinnsvis sammen med barnets far, som kan ta det vanskelige valget det er å avgjøre om svangerskapet skal avbrytes eller fullføres. Bare den enkelte kvinne selv vet hvor hennes tålegrense går – og om hun føler seg klar for ansvaret og forpliktelsene som ligger i å sette et barn til verden.